Har du ikke sett «No Time to Die» enda? Ikke les videre. Denne teksten inneholder flere spoilere til flere av Daniel Craigs James Bond-filmer. Du er herved advart.

På midten av 2000-tallet var vi vitne til store overskrifter, lettantennelige kommentarfelt og en skare av misfornøyde fans som klagde på at filmselskapet EON (som eier James Bond-franchisen) hadde valgt seg en ny Bond. Lysluggen Daniel Craig skulle altså bli høye og mørke Pierce Brosnan sin etterfølger. Femten år etter hans debutfilm Casino Royale sitter vi igjen med det jeg mener er den aller beste James Bond vi har sett.

Nintendo 64

Skru tiden tilbake til midten/slutten av 90-tallet. Goldeneye med Brosnan kommer ut og blåser nytt liv i filmserien om dobbeltagenten 007. Dens enorme suksess gir også liv til Nintendo 64-spillet med samme navn, som jeg og barndomsvennene mine brukte alt for mange timer på nede i spillkjelleren. Ingen var så kul som Brosnans James Bond. Det var akkurat sånn han skulle være. Sort hår, erkebritisk look, kjapp i kommentarene og kvinnene var forbruksvarer. En fin videreføring og en slags «best of» av alle hans forgjengere (Connery, More, Lazenby og Dalton). Men dette har blitt et problem på denne siden av tusentallet.

James Bond var i ferd med å bli sin aller største fiende med sin gladvold og nedverdige syn på kvinner. Det at også MIT «bare» trenger én enslig agent for å redde verden hundre ganger begynte også å bli temmelig tynn suppe i en tid hvor Tom Cruise sine Mission Impossible-filmer var mer tro mot virkeligheten og mer balansert karaktermessig enn den ensomme ulven 007. For å vinne tilbake folket trengte EON noe helt nytt. De trengte å starte fra scratch og komme opp med en relaterbar, sår og ansvarsfull agent, som likevel kunne være kompromissløs, men også kunne lære av sine feil. De trengte i bunn og grunn en «dad bod» og ikke en «six pack» som kunne være folkets 007.

Daniel Craigs Bond utfyller alt dette gjennom sin reinkarnasjon av James Bond. Joda, han har six pack, og han er overmenneskelig kjekk og brutal, men hans anger, lærevei og impulsive utbrudd i form av hevn og likegyldighet er med på å skape et tettere bånd til seeren. La oss titte nærmere på bevisene:

Blond Bond

Casino Royale (2006) var en umiddelbar suksess, og blir i mange kåringer ofte dratt frem som en av de aller beste James Bond-filmene. På tross av dette uttalte mange at de kom til å boikotte «blond Bond» på grunn av at han ikke var høy og mørk, som sine forgjengere. De som valgte å gå på kino fikk se en rykende fersk agent, som utførte sine to aller første drap i løpet av filmens første fem minutter. En kontrollert, men nokså impulsiv Bond i en dialogbasert thriller – som majoriteten ofte setter pris på i moderne film. Vi skal oppleve i senere Craig-filmer at Bonds faste gadget-medhjelper Q er tonet ned til en relaterbar nerd, som i stedet for å presentere dødelige våpen forkledd som paraplyer og penner, heller hjelper til med å knekke koder i den digitale verden, og ofte representerer Bonds moralske kompass.

Damene i filmene er mer jordnære og har en del mer personlighet enn for eksempel Pussy Galore fra Goldfinger (1964) eller skrekkeksempelet Mary Goodnight (1974), som ofte refereres til som den dummeste Bond-damen. Dessuten har Craigs formidable overkropp og muskler omtrent tre ganger så mye skjermtid som kvinnenes utfordrende utringninger, som vi er kjent med i tidligere reinkarnasjoner.

I Craig-perioden kan man strekke seg til å si at det er damene som påvirker og er drivkraften for Bonds valg. Dette kulminerer selvsagt ned til midtveis i No Time to Die hvor (OBS: MAJOR SPOILER AHEAD!) James Bond oppdager at han har en datter sammen med Madeleine Swan. Swan er psykolog, kan håndtere våpen (selv om hun ikke liker det), og er den eneste siden Tracy Draco i On Her Majestys Secret Service (1969) til å ha brutt seg inn gjennom Bonds harde skall og funnet veien til hans hjerte. Når det som sagt i tillegg finnes et barn, og Bond ytrer ordene «Madeleine, you have made the most beautiful thing I have ever seen. She´s perfect. Because she came from you.», så skjønner man at noen ting er større enn nok en siste liten-utvei for vår kjære Bond, som er smittet av nanoviruset til Spectre – og dermed er Bond blitt den store trusselen han sverget å verne verden mot.

EON har skapt en Bond-kapittel sammen med Daniel Craig som tar oss fra start til slutt, hvor en hver person kan kjenne seg igjen i de store valgene som tas. Bond er ikke lenger en martini-drikkende kjekkas som akkurat slipper unna store eksplosjoner og kommer med kjappe kommentarer for å please kinopublikummet. Han er transformert til en vanlig farsfigur som ofrer seg selv for at hans livs kjærlighet og datteren skal få leve videre. Vel vitende om at det siste sporet av det han har vært på jakt etter i fem filmer er borte.

The function of a man…

Daniel Craigs James Bond blir dermed noe større og viktigere enn hans forrige inkarnasjoner. I motsetning til eksempelvis Connery og Brosnan har han en sterk og betydelig karakterutvikling som tar han fra knallhard og cool superagent, til en ansvarlig og sårbar mann. Formet av miljø, kolleger og ikke minst kvinnen. Vi har i løpet av fem filmer møtt en stykk Moneypenny som har skutt Bond, en ny 007 som er like beinhard som han selv, en M som har utfordret han til sitt ytterste, en Vesper som utfordret hans mannssjåvinisme, en Madeleine Swan som får Bond til å slippe alt annet som betyr noe, og ikke minst en datter.

Det er sterkt å se Bond bli blåst i fillebiter mens hans kolleger, sjef, datter og sitt livs store kjærlighet blir hjelpeløse tilskuere til hans egen undergang. I tiden etter samles kollegene seg på kontoret til M, hvor han siterer den amerikanske forfatteren Jack London:

«The function of a man is to live, not to exist. I shall not waste my days trying to prolong them. I shall use my time.»

Jack London

Og derfor er Daniel Craig filmseriens aller beste. I løpet av de fem filmene har vi sett en tidsriktig og relaterbar karakter som tør å utvikle og forandre seg til det bedre. Det er akkurat det EON og Broccoli-familien også har gjort. De har bevist at hvem som helst kan ta formen som James Bond, så lenge historien og karakterene er gode. En god historie seirer alltid, sa en venn av meg. I filmverdenen handler det i tillegg om at du skal føle noe ovenfor en karakter for at det skal fungere for deg, enten han er snill eller slem. Karakterstudie i film viser at en karakter i en film må starte med noen sperrer/uvaner/problemer som de må konfrontere når det nærmer seg slutten for å vise at de har mestret utvikling og går seirende ut av historien. For Daniel Craigs del betyr det å forsone seg med at livet er snudd på hodet, og han har lagt bak seg sitt store ego, og velger å ofre seg selv for at livet skal seire. Det er nærmest umulig å ikke sitte med tårevåte øyne mot slutten av No Time to Die. Igjen sitter vi i kinosalen med en tom, usikker og tilfredstilt følelse.

Men heldigvis er det håp å spore. For de som satt igjen etter rulleteksten kunne heldigvis oppleve setningen som har fulgt Bond-serien siden starten:

…James Bond will return