Om få dager er det 20 år siden «Ringenes Herre: Ringenes Brorskap» hadde premiere for aller første gang i Norge. I løpet av 20 år har vi heller ikke sett en mer perfekt kinofilm enn trilogien Peter Jackson senket verden den gang.

For 20 år siden var jeg 13 år, og jeg ante ikke hva jeg gikk til når jeg hadde kjøpt billetter til premieredagen til noe som het «The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring». Jeg hadde sett en trailer, jeg hadde fått med meg på Dagsrevyen at dette var en veldig stor greie, og terningkast 6 var den nye moten i norske aviser. Det var toppkarakterer over hele linja. Jeg dro med noen venner, som heller ikke ante hva greia var. Vi forlot kinosalen helt tause. Jeg husker vi gikk gjennom snøen mot busstoppet og bare så i snøen. Kanskje delte vi noen korte setninger om hva vi hadde vært vitne til, men de store diskusjonene uteble. Dette måtte fordøyes.

Kino ville aldri bli det samme. Dette var ikke et «hvor var du da Brå brakk staven»-øyeblikk. Det var et sykt øyeblikk i idrettshistorien som bare vi nordmenn husker. Dette var derimot et vendepunkt i filmhistorien som traff bortimot alle som er glade i film eller en god kinoopplevelse. Forklaringen har mange faktorer, men jeg skal prøve på kortfattet vis å lose dere gjennom suksessen til Peter Jacksons Lord of the Rings, som fortsatt den dag i dag blir omtalt som filmverdenens aller beste filmserie.

1. Peter Jackson – den usannsynlige suksessen.
Før 2001 var det ikke mange på Karl Johan som visste hvem Peter Jackson fra New Zealand var. Regissøren er i dag selvsagt kjent for den nevnte trilogi, men også for kultfilmene «Bad Taste» og «Braindead», som vi finner under viktige zombie- og splatterfilmer. Hans elsk for blod, gørr og humor fikk kinogåere til å snu seg i vemmelse, og enkelte til å bryte ut i stor latter. Har du ikke sett disse? Sjekk dem ut. De er ikke for alle…
I følge podcasten «The Friendship Onion», av Ringenes Herre-skuespillerne Dominic Monaghan og Billy Boyd, får vi høre historien om hvordan Peter Jackson planla å gjøre en filmserie av Ringenes Herre. Mange hadde lekt med tanken og forsøkt tidligere, men ingen hadde lyktes. Takket være både teknologien, originaliteten og kunnskapen til spesialeffektselskapet Weta Workshop, som er basert på New Zealand. Jackson var nær venn med eierne, hadde jobbet med de tidligere, og visste at akkurat de var nøkkelen om de skulle lykkes med det ambisiøse prosjektet han var i ferd med å begi seg ut på.

2. Weta Workshop – miniatyrer og bigiatyrer
La oss spole tilbake noen ytterligere år og tenke på hva som er noen av de mest eventyrlige filmene vi vet om som står seg i dag. Jeg kommer i alle fall umiddelbart til å tenke «Jaws», «Jurassic Park» og «Neverending Story». Alle filmer som benytter seg av svært store sett og svært store virkelige dukker/props som anvendes på settet. I dagens CGI-filmverden ser man ofte bak kulissene-bilder av skuespillere som står i store grønne rom med ingenting rundt seg. Hvordan kan man gi «alt» i en scene når alt du har å jobbe med er et stort grønt rom?
Gjennom hele Lord of the Rings-serien er skuespillerne nesten utelukkende ute i naturen, inne i store kulisser eller sammen med noen som har brukt en hel dag i sminkestolen. Dette er det ikke bare skuespillerne som merker, men også publikum. Du husker sikkert det aller første møtet med Tyranosaurus Rexen i Jurassic Park? Den er fortsatt skrekkinngytende. Særlig når den dunker ned i Jeepen hvor ungene befinner seg, og glasset gir etter. En kjempeskremmende scene! Mye fordi den dinosauren er en kjempestor robotifisert modell som faktisk stuper ned i bilen.
I oppfølgerne til Jurassic Park er det tatt i bruk mer og mer CGI, og ingen av filmene har vært mer ektefølt enn originalen, og det er strengt tatt den som står seg aller best i ettertid. Det samme gjelder Ringenes Herre. Se for eksempel på Hobbiten-trilogien, som er et hastverk av et prosjekt som nesten utelukkende er gjort i et studio. Du kjenner på ingen måte en tilstedeværelse eller en ektehetfølelse over det du ser på kinoskjermen. Byer som Minas Tirith, tårnene i Mordor og statuene Argonath (bildet øverst) er såkalte «bigiatures» (store miniatyrmodeller) som Weta Workshop lagde inne i store hangarer for at det skulle se ekte ut. I dag lager en CGI-maker dette på en datamaskin fordi det er billigere, raskere og mer effektivt, men til hvilken pris?

3. Howard Shore – tidenes soundtrack?
Det hersker ingen tvil om at vi alle ble helfrelst av den nye verdenen vi ble introdusert til i Lord of the Rings. Vi ble alle bergtatt av den råe naturen, ruinene i landskapet, det mektige Minas Tirith, mystiske Mordor og det koselige Shire. Men for å kunne etablere verdens aller første suksessfulle og kommersielle fantasy-filmserie trenger man også et solid og unikt soundtrack. Howard Shore fikk tid til å jobbe med dette, mens han fulgte produksjonen til Jackson. Og et bedre og mer komplett soundtrack skal man lete veldig lenge etter. Vi kjenner selvsagt alle til filmmusikkens mester John Williams, som står bak musikken til Star Wars, Schindlers Liste, E.T., Indiana Jones og Harry Potter. Han er virkelig også en mester, men han har på ingen måte laget et mer komplett og komplekst soundtrack enn Shore gjør i sine tre filmer fra serien om Ringenes Herre. Her er det bare ikke en temamelodi som setter seg på hjernen, men opptil flere for hver film. Jeg tar ofte frem alle tre platene på Spotify og bruker det som bakgrunnsmusikk mens jeg jobber. Bredden, sympatistrukturene og lekenheten er helt unik, og kan egentlig ikke sammenlignes med noe annet på den fronten.

Jeg kunne sikkert fortsatt i det uendelige med forskjellige faktorer om hvorfor Lord of the Rings fortsatt er verdens beste filmserie. En siste ting jeg likevel ønsker å vie noen linjer på er akkurat sjangeren «filmserie». Da «The Fellowship of the Ring» ble nominert til hele 12 Oscar, og vant fire, skjønte verden at man ikke lenger kunne ta fantasy-sjangeren for gitt. Den banet vei for utallige serier og filmer som har fått sitt publikum siden. Og ikke minst det å bygge et univers ut over flere filmer. Ta for eksempel Harry Potter, Marvel, Pirates of the Caribbean eller Jurassic World for den sak skyld. Jeg vil tørre å påstå at også de siste tyve år med TV-serienes popularitet har noe å takke Peter Jackson for. Han lærte oss at det er en stor verdi i å få publikum interessert og sulten på mer i et allerede etablert univers. Derfor er også filmverdenen nå proppfull av oppfølgere og remakes, enten de er gode eller dårlige, så ønsker folk å igjen besøke den følelsen akkurat den verdenen ga dem.

Peter Jacksons The Lord of the Rings endte opp med å vinne tilsammen 17 Oscar-priser, hvor «The Return of the King» alene stakk av med 11(!), som var alle de var nominert til. Jeg husker veldig godt Steven Spielberg som delte ut den siste for «beste film». Da han åpnet konvolutten utbrøt han «Its a clean sweep!». For det var absolutt ikke gitt at «The Return of the King» skulle ta den siste prisen. La oss se hvem som konkurrerte mot Jackson:
«Lost in Translation», «Seabiscuit», «Mystic River» og «Master and Commander». Fire filmer som fortsatt er regnet som moderne klassikere, og som jeg personlig ofte tar frem for å se igjen. Disse var alle nominert i flere kategorier sammen med Jackson, som endte opp med prisene for «beste film», «beste regissør», «beste adapterte manus», «beste klipp», «beste kostymedesign», «beste kulisser», «beste sminke», «beste soundtrack», «beste originalsang», «beste lydmiks» og «beste visuelle effekter». 11 i tallet, som også er stående rekord for flest Oscar – riktignok delt førsteplass med Titanic og Ben-Hur.

13-åringen jeg var for 20 år siden fikk et helt annet syn på film etter den kvelden i kinomørket. Ingenting ble helt det samme, og vi gikk sammen og gledet oss noe helt vanvittig til neste film det påfølgende året. Jeg kan faktisk med sikkerhet si at det var filmene til Peter Jackson som formet min elsk for film i årene 2001-2003. Siden har det kommet restaurerte utgaver på både Blu-ray og senest i fjor i 4K, som gjør at fansen igjen besøker Middle Earth for å kjenne på den følelsen man fikk for 20 år siden. Noen har nok vært i nærheten å toppe kinoopplevelsen i 2001, men ingen har så langt overgått The Lord of the Rings. Gratulerer så mye med jubileet. Jeg gleder meg stort til å bringe filmene videre til neste generasjon, og fortelle dem at jeg var der når film aldri ble det samme igjen.

Hele Ringenes Herre-trilogien kan nå streames på HBO MAX.