Endelig skal filmåret 2021 oppsummeres med den årlige Oscar-utdelingen. Endelig føles det igjen som et «skikkelig» filmår, hvor store dramaer og blockbustere ikke har blitt utsatt på grunn av lockdowns og avstandsbegrensning i salene.

I Norge heiser vi flaggene fordi «The Worst Person in the World» er nominert hele to ganger til årets Oscar-utdeling. Og feire gjør vi med rette. Ikke bare har ingen norsk film klart dette tidligere, men ekstremt mange forhåndsfavoritter har havna i søpla hos akademiet.

I 2021 gikk utdelingen litt slik alle og hvermannsen hadde forventet. Som nevnt var det et såkalt unntaksår hvor mange storfilmer ble utsatt. De eneste «små» overraskalesene var kanskje at Netflix sin «I´m Thinking of Ending Things» og thrilleren «The Invisible Man» ble forbigått av bransjen. To ekstremt gode filmer jeg personlig hadde inne på topp 10-listen over beste filmer det året, men det skapte altså ikke de helst store overskriftene at akkurat disse to ikke endte opp med nominasjoner.

Når vi derimot ser på listen over årets (eller riktigere sagt; fjorårets) nominerte kan man nikke når man ser navnene «Dune», «The Power of the Dog», «King Richard», «Belfast», «Drive my Car», «Licorice Pizza» og «West Side Story». Alle filmer vi forventa skulle bli nominert, ikke bare som beste film, men med både cast og crew i sine respektive kategorier. Problemet ligger ikke i at vi forventet at alle disse og et par til, men derimot at de er nominert til omtrent alt.

«The Power of the Dog» (12 priser), «Dune» (10 priser), «Belfast» (7 priser), «West Side Story» (7 priser), «King Richard» (6 priser) og «Dont Look Up», «Drive my Car» og «Nightmare Alley» (alle 4 priser). Vi sitter igjen med et knippe ekstremt gode filmer, men definitivt ikke et representativt bilde på det store filmåret 2021.

La oss ta noen eksempler på bare noen av de ekstremt gode filmene vi fikk oppleve på det store lerretet i 2021. Og la meg understreke – dette er altså filmer som ikke har fått én eneste nominasjon.

Autheur-regissøren Wes Anderson har for eksempel blitt nominert til minst én Oscar for de siste fire spillefilmene han har laget. Totalt har han vunnet fire og vært nominert til hele 15 priser de siste 15 årene. Jeg sier på ingen måte at man ved automatikk skal inn som nominert på grunn av tidligere bragder. Men 2021s «The French Dispatch» er nok en nydelig spillefilm av Wes Anderson, som kjemper videre for sin unike stil og historiefortelling. Samtidig er viktigheten rundt kvalitetsjournalistikk fortsatt et viktig tema, som Anderson treffer på i denne filmen.

Videre på listen har vi både Ridley Scotts sin «The Last Duel» og vinneren av årets Cannes-utdeling «Titane», som sjokkerende nok ikke er gode nok for å komme inn blant en eneste av de 15 av 23 kategoriene den kan vinne priser for. Eller «In the Heights» som har 94% på både audience- og critics-score på det respekterte nettstedet RottenTomatoes.com.

Av andre reaksjoner på Twitter finner man frustrerte statusoppdateringer om at blant annet «Red Rocket», «Lamb», «Pig», «The Velvet Underground» og publikumsfavoritten «The Green Knight» ikke er nominert. «Pig» er ofte omtalt som en av årets filmer, og definitivt Nicholas Cage sin beste film. «The Velvet Undergound» beskrives som et friskt pust og en viktig musikkdokumentar, mens personlig skulle jeg ønske at The Green Knight kunne fått muligheten til å høste priser for både cinematografi, lydarbeid, skuespiller og ikke minst adapterte manus.

Igjen må vi ikke glemme hvor stas det er at Triers norske film har hele to priser å kjempe om. Noen vil kanskje også si at Renate Reinsve kunne kjempet om prisen for beste kvinnelige skuespiller, men vi skal virkelig nøye oss med at vi i det hele tatt er nominert i dette «vanskeligåret» hvor alle ser ut til å stemme på de samme filmene. Men hvordan endte vi der? Filmåret 2021 skulle jo bli det året hvor alle de beste utsatte filmene fra 2020 skulle blomstre, og filmene som var planlagt i 2021 skulle kjempe om oppmerksomheten – og vi i salen skulle ende opp med tidenes filmår. Hva skjedde? Ble akademiet skremt? Er virkelig de nominerte filmene så gode at det ikke var vits i å vurdere de andre?

Dette er det selvfølgelig helt umulig å svare på siden akademiet består av over 9.000 medlemmer som er stemmeberettiget i alle kategoriene. Det er også verdt å merke seg at kritikken alltid ulmer rundt en utdeling, hvor tall fra ti år siden viste at medlemmene er 94% av alle er etnisk hvite og 77% er menn. I tillegg er over halvparten over 60 år gamle. En stor del av svaret ligger nok akkurat i den kritikken. En kritikk som ofte speiles mot et stadig synkende seertall for selve Oscar-utdelingen. I fjor var faktisk showet så lite sett at det var det laveste registrerte siden de startet å måle seertall i 1974. Interessen er så definitivt forbi, og utdelingen er blitt for kjedelig. Ordet «forutsigbart» spiller stadig en større rolle når man skal oppsummere en utdeling dagen derpå.

Jeg skal ikke påstå at man trenger å dra det ned på grensen til det uhøytidelige hvor Ricky Gervais ranter alle i salen på Golden Globes, eller at man skal gjøre halsbrekkende intronummer som på Tony Awards. Jeg mener at man må tørre å ta tilbake identiteten til Oscar-prisen. Her snakker vi om å faktisk eie det at man deler ut verdens mest anerkjente underholdningspris.

Man trenger ikke male det i tidenes show, men heller faktisk stå oppreist og si at her har vi verdens beste filmer fra forrige år. Derfor elsket vi dem, og nå skal vi hylle dem. Hvorfor skal ikke alle få drømme om å kunne bli nominert? Er den islandske filmen «Lamb» med Noomi Rapace for merkelig og annerledes for å bli nominert? Er «Red Rocket» for ærlig i sin framstilling av det amerikanske suburban-samfunnet? Man kan tenke seg at akademiet er smertelig klar over sin forutsigbarhet, og dermed opptrer feigt når de gir sine stemmer. Går alt som det skal kan ingen ta dem på noe.

La meg også få lov til å understreke at de filmene jeg har rukket å se av de faktisk nominerte fortjener fullt og helt å få være nominert. Men da altså uten veldig mange filmer jeg personlig setter over enkelte av de nominerte, under de respektive kategoriene de er nominert for. En del av løsningen kunne enkelt vært å inkludere flere nominerte. Hvis for eksempel «The Green Knight» og «Titane» hadde fått sneket seg inn som nominerte for beste cinematografi sammen med «Dune», «Nightmare Alley», «The Power of the Dog», «The Tragedy of Macbeth» og «West Side Story» hadde det blitt en mer spennende kategori. Utfallet ville vært det samme ved stemmegivningen, men man hadde fått en større spenning, større oppmerksomhet rundt filmene og ikke minst et større engasjement fra publikum og bransje.

Og ordet «engasjement» er som oftest svaret for et produkt som sliter. Tallene lyver ikke. I 1997 da «Titanic» stakk av med hele 11 priser fulgte 57,25 millioner amerikanere sendingen. Fra 2000-2017 holdt seertallet seg fra alt mellom 31 til 46 millioner seere, men fra og med 2018 har tallet stupt til «all time low» i 2021 da bare 9,85 klikket seg inn på sendingen hvor «Nomadland» stakk av med beste film.

Vi krysser selvfølgelig alle armer og ben for at Joachim Trier henter hjem minst én Oscar-statuett til Norge. Det vil i så fall være tredje gang den anerkjente gullmannen bosetter seg i vårt land. Er det sannsynlig? Umulig å si – i kategorien beste manus kjemper Trier mot fire andre filmer som er nominert som beste film. Også i kategorien beste internasjonale film er «Drive my Car» nominert. Ifølge min forutsigbarhet-tese har ikke Norges Oscar-håp sjans mot den Japanske filmraketten som tas med storm over hele verden. Uansett har Trier allerede notert seg i norsk historie med sine to nominasjoner som ble feiret samme med norsk presse på Becco vinbar dagen nominasjonene ble kjent.

Drar vi noen mil vestover finner vi derimot den uforglemmelige finske filmen «Compartment no. 6», som høster skryt, gode kritikker og priser rundt om i verden. Jeg er ganske sikker på at finnene akkurat nå sitter på andre siden av grensa og skuler sjalu mot Trier og Reinsve på den vinbaren i Oslo, mens de tenker «hvorfor får ikke vi være med på leken?».