Fyfan, dette var nødvendig jævlig

Krigen i Ukraina er bra jævlig. Dette vet vi gjennom både norsk og internasjonal presse, hvor vi på Dagsrevyen blant annet fikk vite at Mariupol var under harde angrep i innledningen av krigen i 2022.

Men (slik jeg husker det) var det mye rapportering fra Kyiv og andre «roligere» utposter enn hvor slaget sto i starten. Og selvsagt var det det. Journalister skal ikke ukritisk oppsøke fronten og prøve å stå i skuddlinjen. Misforstå meg rett. Jeg har enormt stor respekt for både utenriks- og krigsreportere. Et yrkesvalg jeg kjenner meg selv godt nok til å aldri tørre å velge selv. Ikke sjans…

Men i det russerne snirklet seg inn og regelrett omringet Mariupol var det to AP-journalister som ble værende i byen. I 20 dager rapporterte de, med livet som innsats, til hele verden. Og de få still- og videobildene vi fikk se fra byen, var det de som fanget.

Det er også utgangspunktet for dokumentaren. Deres 20 dager i helvete, som nå er Oscar-nominert til utdelingen i mars 2024.

«Note to editor: Painful to watch», siterer regissør Mstyslav Chernov om det han sendte til redaksjonene mens han var der. Samtidig følger han opp med å fortelle seerne av filmen «It must be painful to watch».

Og det kan jeg skrive under på at det er. Selv om vi ikke ser ihjelskutte kropper eller stygge sår, ser vi de som rammes, de som allerede ligger livløse og hjelpeløse hjelpearbeidere som forsøker å gjenopplive både små barn og tenåringer, mens foreldrene står sjokkerte ute i gangen og håper på at de skal bråvåkne fra dette surrealistiske marerittet.

Jeg tar meg selv i å hulke ukontrollert gjennom noen virkelig sterke scener. For det er virkelig brutalt. Et ord som på ingen måter strekker til.

Tankene mine gikk fort til hva det verste jeg har sett er. Det er lett å si den hviterussiske Come and See fra 1985, som handler om tyskernes invasjon under andre verdenskrig. Der er det også noen brutale scener, og ikke minst menneskets forandring gjennom endeløs krig.

20 Days in Mariupol ble for meg et dypere dykk inn i både hva som skjer når en by mister kontakten med omverdenen, og farer truer rundt hvert gatehjørne. Men ikke minst hvordan det måtte ha vært å faktisk være der hvor krigen foregår.

For oss som sitter hjemme med tacoen og ser på Dagsrevyen en fredags kveld, og får høre via en utenriksreporter at det er harde kamper i en by vi egentlig ikke har hørt om. Det gjør egentlig ikke store inntrykk. Men jeg vil tro at denne dokumentaren er det nærmeste man kommer det å være i en krigssituasjon.

Vurdering: Helt for jævlig. Men det skal være jævlig slik at vi kan forstå. 5/5

Hvor kan du se den: Leies på iTunes