Det er ikke ofte man kommer over filmer som virkelig blåser deg så langt av banen at du tviler på absolutt alt og alle. Hva var dette? Var det ekte? Er dette et slags Blair Witch Project, hvor noe er laget for å se ekte ut? Er det egentlig en dårlig kommunisert mockumentary?

Mirakelet i Gullspång er en slik type film. Fjorårets dokumentar fra svenske Maria Fredriksson kan egentlig ikke sammenlignes med noe. Men hvis jeg virkelig skal forsøke ville jeg dratt inn de bisarre karakterene fra TV-serien Fargo, familieintrigene i The Kardashians, spenningen og overraskelsene fra True Crime-dokumentaren The Jinx og den underlige stemningen man fikk fra de religiøse sektene i Under the Banner of Heaven.

Et sammensurium av elementer gir oss kanskje Skandinavias mest spennende og fengslende dokumentarfilmer til dags dato. For dette må jo bare være for godt til å være sant? Eller?

Grunnhistorien (her gjelder det å ikke avsløre for mye) går ut på at et eldre søskenpar fra Nord-Norge skal kjøpe en leilighet i Gullpång i Sverige. Da de møter selgeren får de sjokk da damen viser seg å være kliss lik deres avdøde søster. Etter litt detektivjakt finner de ut at det var født et tvillingpar i bygda på samme dato som deres avdøde søster er født.

Jeg kan rett og slett ikke fortelle mer om handlingen. Men jeg kan bekrefte at dette er det minst sjokkerende som utspiller seg i løpet av filmen.

Maria Fredriksson har laget gull ut av gråstein. Historien om søstrene som fant sin skjulte tvillingsøster er det faktisk laget sak om i media tidligere. Men det er som sagt her eventyret begynner. For hvordan går det med dem videre? Og hva skjedde egentlig med den avdøde søsteren? Og hva skjer når familiens «nye» person møter resten av slekta?

Fredriksson gjør stor idrett i hvordan hun holder seg i bakgrunnen og lar familiedramaet utspille seg. Men etter hvert som filmen forløper blir også hun dratt inn – men mesterlig på sine egne premisser. Hvordan hun har overtalt hovedpersonene til å få brukt materialet hun har innhentet er også meget godt gjort, ettersom nesten ingen av dem kommer godt ut av det mot slutten av filmen.

Med tanke på hvor mye som faktisk kommer frem i løpet av filmen, er det nesten naturlig at vi ikke får svar på absolutt alt. Men det gjør egentlig ingenting. For filmen svever på mystikken, gåten og mirakelet. Her er det bare å gå inn i kinosalen med detektivhatten godt trukket ned over hodet. For jeg tror svaret ligger der et sted. Selv har jeg tenkt på filmen nesten konstant siden jeg så den. Og samtidig har jeg unngått å google meg gjennom intervjuer og saker om den – for jeg syns det er litt kult å bare leve i mystikkboblen om de tre gamle damene som fant hverandre.

Vurdering: Enestående, fengslende og magisk. 5/5

Premiere: 2. februar på kino