Jeg elsker Roald Dahl. Jeg liker britisk komedie. Og jeg er svak for musikaler. Det er mulig Wonka var skapt for at jeg skulle digge den.

Endelig får vi en ny god Roald Dahl-adaptasjon. Det har vært en del forsøk opp gjennom tiden, men jeg påstår at vi ikke har sett noe virkelig bra siden The Fantastic Mr. Fox av Wes Anderson i  2009. Både fansen, filmkritikere og publikum generelt var vel også skeptisk da det ble annonsert at det skulle komme en origin story til selveste sjokoladekongen Willy Wonka. Altså en film egentlig ingen hadde bedt om – og på Twitter kokte det over at Hollywood-yndlingen og kvinnebedåreren Timothee Chalamet hadde blitt castet som Wonka himself. Her var det mange som argumenterte for at The Bear-stjernen Jeremy Allen White faktisk lignet såpass mye på Gene Wilder (skuespilleren som portretterte Wonka i 1971) at han burde få rollen av den grunn.

Til tross for endeløse artikler på nettet om at Jeremy og Gene IKKE er slektninger, falt altså valget på Chalamet. Og takk gud for det. For Chalamet viser igjen nye sider av seg selv, og kler rollen til punkt og prikke – og litt til.

For Chalamet får ikke bare vist frem sin unike sjarm og humor, men også sin sangstemme. For Wonka er nemlig en musikal. Selv om det ikke kommer så godt frem gjennom innsalget til filmen (noe som for øvrig er en trend i Hollywood akkurat nå).

Jeg er solgt i løpet av åpningsnummeret når Wonka kommer til storbyen for å slå gjennom med verdens beste sjokolade. Ganske kjapt viser det seg at drømmen ikke er lett å gjennomføre, og hindringene står i kø – blant annet gjennom en brilliant og kjip hotelleier i Olivia Coleman, sjokoladesyndikatet i byen og politiet, som selvsagt er i lomma på alle som skulle ha sagt noe i byen.

Historien byr ikke på så veldig mange overraskelser, men det er veldig lett å glemme når sangnummerene sitter såpass godt, og kjemien mellom skuespillerne sjarmerer deg i senk. I tillegg er det Roald Dahlske ivaretatt i surrealistiske motivasjoner og ondskapen i antagonistene.

Vi visste vel på forhånd at vi var i relativt sikre hender da det ble klart at Paddington-regissøren Paul King skulle lage filmen. Den koselige britiske stemningen skinner gjennom også her i Wonka.

Hvis man skulle trekke på noe må det være at Wonka har en sår side, som egentlig ikke trenger helt gjennom overflaten hos oss seere. Der Paddington fikk oss til å hulke av sårbarhet, trekker vi heller på smilebåndet i tilfredstillelse når ringene sluttes i Wonka.

Vurdering: Kjempetrivelig eventyr og god musikk 4,5/5

Kan oppleves: Kan leies og kjøpes på forskjellige strømmetjenester