Tenk at det er 25 år siden South Park: Bigger, Longer and Uncut hadde premiere. Det betyr at jeg var 11 år gammel, og livredd for at foreldrene mine skulle finne ut at TV-serien om de fire vennene fra USA hadde 18 års aldersgrense på NRK.

Ja. TV-serien gikk faktisk på NRK. Riktig nok etter klokken 23. Men fytti så kul og ungdommelig redaksjonen i ungdomskanalen NRK2 må ha vært da de fikk aksept fra ledelsen om å få lov til å sende South Park. Verdensfenomenet som ikke var redd for å holde tilbake både banneord, tabubelagte temaer, verden- og innenrikspolitikk, og ekstrem vold. Alt pakket inn bak simpel og harmløs animasjon.

Bak dem igjen – Trey Parker og Matt Stone. Duoen som hadde laget den meget undervurderte komedien Baseketball (kan sammenlignes med Dogdeball med Ben Stiller, men bare litt mindre familievennlig), Orgazmo (en slags pornokomedie) og Canibal the Musical (tittelen sier det meste).

Selve grunnleggerne av South Park, som aldri var redd for verken å sjokkere, tøye strikken for hva som var greit, og som like gjerne møtte opp i drag under Oscar-utdelingen året etter at filmen hadde premiere. Da var nemlig filmen nominert for beste låt.

Og la oss ta filmens største genialitet først som sist:

Musikken:

Fra første scene er det ikke noen tvil om at South Park ikke pisser oss kinogåere i fleisen med en flåsete toaletthumorfilm hvor det mangler kvalitet i alle ledd. Musikken er ambisiøs, gjenkjennbar og i tråd med de aller største musikalene vi kjenner til.

Samtidig som de låner gjennom filmen fra musikaler som både Oklahoma, Les Miserable og flere Disney-klassikere, gjør de det såpass godt at man blir dratt rett inn i handlingen og glemmer at andre musikaler finnes. For dette er South Park, og de er her for å sparke inn tennene på alle kritikerne som sitter med blodsmak i kjeften for å slakte denne såkalte TV-serien som nå forsøker seg på det store lerretet.

Handlingen:

Omså like imponerende. Og litt tilbake til hva jeg innledet med. South Park var, sammen med amerikansk hiphop, det «farligste» vi ungdommer kunne se/høre på, ifølge våre foreldre. De kunne ikke skjule seg bak ytringsfrihet eller kunst-argumentet heller. Fordi dette var søppel- og toaletthumor. Og det er akkurat dette filmen handler om.

Terrance og Phillip er en canadisk humorduo som bokstavelig talt bruker utelukkende toaletthumor og grovt språk i sine sketsjer og filmer. Dette smitter over på den amerikanske ungdommen som begynner å banne grovt og prompe for comic relief. Mødrene reagerer ekstra kraftig når et barn dør i et forsøk på å sette fyr på sin egen promp. Forståelig nok, men det hele ender med krig mellom USA og Canada, og ikke minst Saddam Housein og Satans tilbakekomst (ja, jeg vet. That escelated quickly).

Av tematikk er vi innom både sensur, rasisme, amerikansk raseri, oppvekst, destruktive forhold, familieverdier og den lille mannen mot makta. Altså det meste! Og det verste er at alt de toucher innom klarer de å lande godt med. Kanskje ikke 20 i stil og Wirkola-sjarm, men godt nok til å komme på pallen.

Humoren:

South Park skal jo være humor og satire. TV-serien kunne være hylende morsom akkurat fordi dette var nytt og noe vi ikke hadde sett tidligere. Men 25 år senere mener jeg humoren sitter like godt. I alle fall hos meg. I tillegg er det veldig mange pop-kulturelle referanser som har tålt tidens tann. Blant annet V-chipen til Cartman, som man lett kan speile til A Clockwork Orange. Eller La Resistance, som gir South Park sitt Les Miserable-øyeblikk.

Oppsummering:

South Park: Bigger, Longer and Uncut er intet mindre enn en moderne klassiker å regne. I en tid hvor sensur blir mer og mer omdiskutert, kan vi skru på denne filmen og minne hverandre på at vi kanskje ikke har kommet så mye lengre i diskusjonen. Musikken står seg fortsatt som skikkelige bangere, og jeg irriterer meg ukentlig for at soundtracket ikke er tilgjengelig på Spotify. I min verden er det intet mindre enn en skandale.

Tilbake i 1999 da filmen kom ut fikk jeg på nåde gått på kino for å se South Park. Det var en enorm opplevelse av både spenning, glede og et snev av å være vitne til historie. Av uvisse årsaker ble det lengre og lengre mellom hver South Park-episode jeg så på TV. Når jeg i dag ser tilbake på akkurat det ønsker jeg å tro at jeg var blitt litt bevisst på kvalitet, og en slags underliggende viten om at enkeltepisoder av South Park aldri ville bli bedre enn den kvelden jeg så South Park: BL&U på kino.

PS: Filmen ser du på HBO Max