
Rebekka Nystabakk har laga en film som tvinger meg til å bruke den ultimate klisjeen man kan bruke om dokumentarfilmer. Da snakker jeg ikke om «rystende aktuell», eller «rå og ufiltrert. Men heller uttrykket floskelen «burde vært pensum».
Men hvor burde den vært pensum? Jeg tenker vi kjører helgardering og sier ikke bare på landbruksskolene, men også på både ungdoms- og videregående skoler. Vettu hva? Sleng inn alle de «kule» gutta på Facebook som har listet «livets harde skole» som utdanning også. De kunne faktisk hatt godt av denne.
Jeg har selv vokst (delvis) opp på gård med sau. Jeg fikk min egen sau jeg ga navn til, og det betydde ansvar. Opp tidlig, hjelpe til med høy, passe på og bidra ellers med det meste.
Nå hersker det vel store tvil om en 5-åring var til så stor hjelp. Men, men. Jeg husker i alle fall at det var veldig stas å bidra med det som var viktig. Hesje høy om sommeren, fiske middag ute i sundet, fore sauene med høy og rake møkk ned i fraukjelleren.
Det var en stor del av min oppvekst. Og jeg kan ikke forestille meg sorgen det må ha vært for onkel og bestemor den dagen de sendte bort sin siste sau og måtte legge ned. Som så mange har gjort, og enda gjør den dag i dag.
Derfor er det rørende og inspirerende å se at noen tar tak i denne historien om den gammeldagse sauebonden. Som søsteren til regidebutant Rebekka Nystadbakk, ho Rakel, som tar over gården til moren og faren deres.
Vi følger det første året med drift, som starter med både avlivning og andre utfordringer på gården. Dem er det mange av. Ikke bare innomfjøs, men også naturen er motstanderen til Rakel.
Et nordnorsk «fjordhåll» kan være smellvakkert å se på. Men som siste gård som fortsatt driver med dyr i bygda, står også utfordringene i kø med både snø, dårlig vær, rovdyr og en og annen sau som slår seg vrang.
Både foto og musikk står seg imponerende godt gjennom store deler av filmen. Det som starter som (det som ser ut som) en handycam-operasjon, utvikler seg gradvis og nesten usynlig til en storslått og mektig naturopplevelse på gården Nystabakk.

Både Rakel og Rebekka har begge bakgrunn fra scenekunst og skuespill, og regissør Rebekka viser stor fortellerkunst i sin lineære oppbygde historie. Her er det ingen faktatekster, utfyllende informasjon eller forklaring underveis om hva som skjer. Og selv om jeg har bakgrunnen litt i blodet, fungerer «flue på veggen»-teknikken usedvanlig godt uten fortellerstemme og andre godt oppbrukte virkemidler fra andre dokumentarer.
I samme åndedrag som Rakel forteller om det personlige forholdet til alle sauene, som forøvrig har navn, blir også vi investert og følelsesmessig preget når sauene sendes til slakt, eller på brutalt vis blir dratt ut bak fjøsen for å møte skjebnen sin mot en boltpistol.
Sånn er hverdagen i fjøset. Sånn har vi drevet sauebruk i veldig, veldig mange år. Og Rebekka makter å vise det frem så autentisk som ingen andre klarer. Kanskje nettopp fordi hun selv har stått i det gjennom hele oppveksten.
Jeg savner likevel en del elementer som godt kunne vært med for å fargelegge Rakel, som er hovedpersonen gjennom fortellingen. Rakel har ikke bare laget musikken til filmen, men hun er utøvende scenekunstner, spesielt innenfor musikk og komposisjon. Vi møter henne og hennes samboer Ida sørpå i starten mens de er på vei nordover. Hva gir de egentlig opp ved å flytte? Holder de «gammelyrket» sitt ved like? Hva er tankene rundt dette? De er innom det glimtvis, men jeg skulle gjerne sett mer av selve overgangen fra leilighet sørpå til fjøsklær og armen inn i en sau for å få ut et lam.

I tillegg er det merkbart at dette er et naturlig nært prosjekt for Rebekka, som følger sin far og sin søster på sin egen hjemgård. Selv om Rakel leverer godt i sine svar merker man at de kanskje mer kritiske og vanskelige spørsmålene ikke blir stilt eller tatt opp på en skikkelig måte.
Men dette er pirk. Sau er en feiende flott film som alle bør få med seg. I en tid hvor over 400 gårder har blitt lagt ned de siste årene, i et land som på FNs liste er en av de minst selvberga landene i verden, har vi veldig godt av å se hvor maten vår kommer fra.
For et lite år siden så jeg filmen Brødrene Johansen av Trude Berge Ottersen, som endte opp med å vinne Amandapris for sin dokumentar om gårdsdriften i Nordland. Jeg ser ikke bort fra at også Nystabakk kommer til å vekke oppmerksomhet både innen- og utenlands med denne sjarmbomba av et kjærlighetsbrev til den norske bonden.
For selv om mange takker for seg – så er fortsatt den norske bonden der ute. Og det er ingenting som varmer en bonde mer enn å se at den yngre generasjonen tar ansvar og viser kjærlighet til yrket. Rakel gjør dette bokstavelig talt ved å ta over gården, mens Rebekka gjør det ved å lage et historisk dokument til de som kommer etter.
Vurdering: 4,5/5
Se den på kino
