Det er lenge siden jeg har vært så fengslet til en ganske så stille og saktegående film som All of us Strangers. Regissør Andrew Haigh har nemlig laget en utrolig sår, fin og drømmende film om en forelskelse gjennom en sorgprosess.

Adam bor alene i en moderne leilighetsblokk i utkanten av London. Etter et tilfeldig møte med sin nabo Harry, tennes en gnist i den ensomme forfatteren, som leder til mer og mer intense møter. Samtidig oppsøker Adam barndomshjemmet sitt, hvor han støter på sine avdøde foreldre, hvor han tar oppgjør han gjerne skulle tatt da han var ung.

Nå har jeg nesten allerede sagt alt for mye. Likevel byr den utrolig godt fotograferte filmen på mye, mye mer.

All of us Strangers er et eksempel på en film hvor det kan virke som om absolutt alt klaffer. Skuespillerne Andrew Scott, Paul Mescal, Jamie Bell og Claire Foy virker som født til å spille disse rollene. Musikken er skjør og drømmende og fungerer nærmest som en portal inn i hodet til karakteren Adam.

Det er vanskelig å skjønne hvorfor ikke All of us Strangers ikke ble nominert til en Oscar. Nå skal jeg være forsiktig å sammenligne filmer, men jeg så Past Lives dagen etter, og den slo ikke like hardt som All of us Strangers, som jeg fortsatt tenker på over en uke etter første visning.

Dette er utvilsomt en av de beste filmene jeg har sett i løpet av det siste kalenderåret. Ren og skjær perfeksjon.

Vurdering 5/5

Se den på kino fra 16. februar