Vi må tilbake til både Harry Potter, Ringenes Herre og kanskje nylige Avengers før jeg virkelig sitret foran en oppfølger. Dune lar det ikke herske noen tvil. Dette er en global kino-event man bare ikke kan gå glipp av.

Vi må tre år tilbake da jeg og et knippe filmkompiser stakk innom den lokale kinoen for å sjekke om Dune virkelig var bare halvparten av det «alle» prata om. Gjetordene om spektakulære bilder, en kompleks historie og en vanvittig god film hadde selvsagt nådd oss, og vi som alle var filminteresserte var spente.

Det å være spent og ha store forventninger pleier erfaringsmessig å ha motsatt effekt på opplevelsen, da man fort kan bli skuffa. Men ikke denne gangen.

Tre år senere er nå Denis Villeneuve klar med oppfølgeren. Dune: Part Two hadde tirsdag førpremiere over det ganske land. Og inn mot helga kan du banne på at lunsjpraten kommer til å handle om Paul Atreides, enorme sandormer, store slagscener og Dune.

For dette kommer til å bli en av de mest sette filmene i år.

Men leverer filmen? Er det vann i havet? To spørsmål med akkurat samme svar.

Dune: Part Two smeller til med enda mer enn forløperen, som har sitt ankepunkt i at den kanskje var litt vel innholdstom og uforløst. Nærmest en film som legger opp til smash, og bare det. Et slags dølt vorspiel før man skal erobre byen.

Heldigvis blir det smash, hat-trick og hjemmeseier for Dune: Part Two. Den inneholder mer action, mer spektakulære scener og et mer kreativt soundtrack fra mr. Zimmer. Alt du egentlig har drømt om i tre år blir innfridd i en film som faller under klisjeen «denne MÅ du se på kino». Den linja kan ikke understrekes nok fra undertegnede.

Men Dune: Part Two er ikke årets beste film. Faktisk ganske langt fra toppen, selv om vi bare er i februar.

Dette er «bare» en skikkelig blockbuster som virkelig overpresterer i alle ledd på grunn av enormt gode skuespillerprestasjoner, en kameramann i verdensklasse, effekter som tar pusten fra deg, en komponist som virkelig overgår seg selv fra forløperen, og en regissør som er på sitt aller beste i karrieren.

Man er rett og slett peise utkjørt etter to og en halv time i salen, hvor man har blitt bombardert med inntrykk.

Men det er en del «snirkepirk» her også. Jeg har et inntrykk av at filmen både tar seg alt for god tid, og samtidig haster seg frem under enkelte partier. En solid og ganske lang oppbygging av hendelser blir ofte raskt løst, og vi går videre. Dune: Part Two er på mange måter både to og tre filmer, med hver sine build ups og massive payoffs. Samtidig som vi sitter igjen i setet og vil ha enda mer.

Dette er virkelig på pirkenivå. Men selv om Dune: Part Two er en av de mest bombastiske og mest pretensiøse blockbusterne verden har sett (både med positivt og minimalt negativt fortegn), så er den i likhet med forløperen ikke nødvendigvis en veldig rewatchable film.

Jeg tror nok jeg blir å vente ett år før jeg hiver meg på en andre visning (EDIT: Det har nå gått 12 timer siden jeg så filmen. Jeg angrer herved på denne setningen og ønsker meg tilbake i kinosetet allerede i kveld. Jeg får ikke filmen ut av hodet).

Her er det mer helt elleville enkeltscener (se hovedbildet i saken) som kommer til å gå sin seiersgang på YouTube og andre nettsteder.

Vi må også nevne skuespillerne. Her har man altså klart å caste det som kan krype å gå av stjerneskuespillere i alt fra de kjente fra førstefilmen til nyervervede Florence Pugh og Austin Butler. Pluss et par-tre andre stjerner, som jeg velger å ikke nevne for overraskelsen sin skyld.

Rebecca Fergusson og Javier Bardem (begge fra originalen) er helt rå. Og når i tillegg Butler kommer inn og leverer en testosteronbombe av en flamboyantinspirert superskurk – da står jubelen i taket for min del. Her skal vi heller ikke glemme hovedrolleinnehaver Timothee Chalamet, som er lik seg selv fra originalen. Men som utover i filmen virkelig får utfordret seg selv i karakterutvikling. Dette gjelder forøvrig for ganske mange av karakterene, som går gjennom store følelser og blir totalt ugjenkjennelig fra da filmen startet.

Jeg mener at det ikke hersker noen tvil om at dette kommer til å bli årets store kinoopplevelse. Og i større grad en global kinoevent enn forløperen.

Nå kan vi alle sitte å sitre etter et tredje og avsluttende kapittel. Forhåpentligvis om ikke så alt for mange år.

Vurdering: 4,5/5

Kinopremiere 28. februar