Hvordan vurderer du filmer på Letterboxd? Her er mine innrømmelser og fasit for hvordan du blir en stjerne… eller femstjerners anmelder.

Entusiasmen var så definitivt å spore den dagen jeg fikk tips om filmappen Letterboxd. Endelig fikk man det beste fra både IMDB og Rotten Tomatoes i en og samme app. Og enda litt mer.

Interessen min for film økte betraktelig da jeg skjønte at jeg kunne loggføre, skrive små anmeldelser, vurdere og lage egne lister over filmene jeg hadde sett. Mye av dette kunne man også gjøre på IMDB, men det ble på mange måter mer personlig på Letterboxd.

I tillegg til å være mer stilren, kunne jeg enklere følge med på hva venner så, og samtidig følge både skuespillere og regissører.

Det var rett og slett bedre og mer sosialt!

Men så var det dette med vurderinger da.

I Norge har vi av en eller annen grunn gått for terningkastvurderingen 1-6. Noe jeg i utgangspunktet mener er veldig vanskelig.

Skal man liksom vurdere alle verdens filmer på seks nivåer?

Selv har jeg i en årrekke anmeldt både film, teater, konserter og plater med terningkastsystemet. Det er ikke bare vanskelig å vurdere, men det stempler også veldig tydelig om noe er bra, dårlig eller totalt uinteressant. Og ironisk nok er 5 og 6 bra, 1 og 2 dårlig og 3 og 4 totalt uinteressant. Og snittet er jo faktisk innenfor verdiene 3 og 4.

Men i resten av verden (og på denne bloggen) er det altså 0,5 til 5 som gjelder. I alle store mediehus, og etter hvert sosiale medier for film, er det akkurat den skalaen de forholder seg til.

Og ironisk nok betyr det jo egentlig 1 til 10, på grunn av muligheten for halvpoeng.

Denne teksten følte jeg derfor at jeg måtte skrive på grunn av en tweet jeg nettopp delte med oversikt over alle 5er-filmene jeg har vurdert på Letterboxd.

Dette er derfor en tekst om vurderingene jeg gjør. Mest som et oppslagsverk til meg selv. Og kanskje også (forhåpentligvis) for dere.

Men før vi går i gang må jeg redegjøre for en annen liten greie med meg og vurderinger.

Jeg er en som lar meg rive med.

Eksempelvis Mission Impossible: Dead Reckoning part 1, som på ingen måte er den beste filmen jeg har sett. Det er heller ikke den beste i Mission Impossible-universet. Men jeg slang på en femmer. Hvorfor?

Jeg hadde en bra dag. Lo høyt. Elsket mange av scenene. Og helt til slutt hadde Letterboxd lagt inn en liten feature/easter egg for alle som vurderte filmen. Jeg ble helt vill i trusa og sa «Fuck it. Dette er dritkult». Fem blank der. (Sjekk videoen under)

Det samme gjaldt Godzilla vs Kong, som en twitterbrukeren noterte seg da han så den på min oversikt over femmerfilmer.

Dette var den første blockbusteren jeg så etter korona. Og under den første film-øl-kvelden med min beste venn ble det (etter 12 øl der) vanskelig å være kritisk, men heller la seg rive med. Og det er jo ikke feil.

Er følelsen der, og du lar deg rive meg. Så hvorfor ikke? Opplevelsen var en soleklar femmer der vi jublet, hoyet og skikkelig moillkosa oss med storskala hjernedød action.

Derfor har jeg kommet i en posisjon hvor jeg har vurdert den norske dokumentaren Sau over Scorsese sin Killers of the Flower Moon. Den minnet meg om hjemplassen min i nord. Det var en regidebut av en teaterskuespiller jeg kjenner til. Og den ga meg en god varm følelse. Klart jeg kosa meg mer med den enn Scorsese sitt siste verk. Faglig, teknisk og sånn er selvsagt sistnevnte bedre. Men hva gjør vel det når en dokumentar om en liten sauegård i nord beveger deg mer enn Scorsese?

En god filmopplevelse er en god filmopplevelse. Og man skal egentlig heller ikke sette opp anmeldelser mot hverandre. For alle filmer er forskjellig, og du har forskjellige opplevelser med forskjellige filmer.

Men uansett. Her er min fasit på hva stjernene mine betyr:

0,5 = Noe av det mest meningsløse jeg har sett. Denne filmen er ikke verdt å bruke tiden på. Og den kjedet meg såpass at jeg vurderte å skru av underveis. Her mangler alt film handler om, og det er ikke en gang gjort et forsøk på å lage film. 0,5 er faktisk så dårlig at det er vanskelig å tenke at det finnes noen verre filmer der ute. Nesten like uoppnåelig som 5.

1 = Spektakulært uinteressant. Om man virkelig anstrenger seg kan den ha noen kule scener, en god prestasjon eller én minneverdig scene. Men aldri noe jeg ville anbefalt min verste fiende. Og jeg vil mest sannsynlig heller bli blind enn å se denne igjen. Hvis du merker at du bruker mer tid og krefter på å studere listverket under taket ditt, og tenker «hmm… vi bør vel snart male?». Da vet du at dette er en ener.

1,5 = Her kan det være noe, men egentlig ikke verdt tiden din. Halvannet poenget skal være en helt standard innsats. Som for eksempel en amerikansk komedie som ikke bruker kameraets muligheter for å formidle en historie eller en vits. Dette er egentlig skrekkelig dårlig, men samtidig fenger det nok til at du gir det en sjanse, og angrer bittert etterpå. Likevel kan du fra ditt høye anmeldertårn hånle av alle andre som liker filmen, og velger å bruke tid på den. For du har faen meg sett den, og vet hvor jævlig dårlig den er.

2 = Jeg har gitt en del toere. Her snakker vi forutsigbar historie som du ser komme like etter at produksjonsselskapene har glitret med sine logoer og du hører første linje av filmen. Det er fryktelig uinspirerende og kanskje et alternativ til hjernedød søndagsunderholdning når du er fyllesjuk og ligger sammenkrøka i sofaen med en bøtte i umiddelbar nærhet. Du valgte denne filmen utelukkende fordi du ikke orka å bla mer på Netflix, fordi skrollinga gjorde deg svimmel. Men samtidig kan du ikke gi den 1 eller 1,5. Fordi det alltid finnes ting som er verre…

2,5 = Vi er kommet til «snittet». Eller midten, om du vil. Her ligger filmene som nødvendigvis ikke er gode, men som likevel har noe med seg. Kanskje en uventet vending i en ellers døll historie? Eller et jækla kult soundtrack som får deg til å huske filmen bedre? Eller en eller annen teknisk avdeling som har klart å lage den kuleste splattereffekten du har sett på mange år. Likevel er filmen langt fra det du ønsker å se, og får dermed den «kjedelige» og «safe» vurderingen 2,5. Her er det gjerne humøret som spiller inn. Treffer filmen dagsformen din kan litt bedre, eller litt dårligere filmer havne på 2,5.

3 = Nå begynner vi å snakke. Her havner en god del av filmene jeg ser fordi det er helt ok. «Midt på tre» er selve kjennetegnet på verken god eller dårlig. Og på skalaen vår er jo faktisk 2,5 og 3 på en måte medianen. Det finnes ingen 2,75. Men samtidig har denne filmen noe ekstra som 2,5 ikke har. 3 er nemlig det underlige landet hvor veldig, veldig mange lander fordi det gir deg mye, men du velger egentlig å se bort fra alt det dårlige. Se eksempelet under. Jeg gorrkosa meg og lo høyt. Men den er jo jækla dårlig…

3,5 = Dette er vurderingen hvor du følger godt med, er investert, håper på noe mer, men noe svikter. Som for eksempel avslutningen eller midtpartiet. Nå er vi inne på finpirking hvor du enten kan vurdere å dra den opp til en firer eller ned til en treer, alt etter hva du selv setter pris på. Slet du med motivasjonen til karakterene? Følte du at du ikke ble rørt når hovedpersonen brøt sammen? Da er 3,5 din venn. 3,5 er også filmene som ender opp med å være for pretensiøse, selv for deg! Du din bøddel av en filmanmelder. Hvem tror du egentlig at du er?

4 = Her snakker vi Oscar-nominasjon og i alle fall minst en Golden Globes-pris! Denne bør være på topp 20-listen over årets beste filmer, når året skal gjøres opp. Samtidig kan det også være en heftig opplevelse på kino, eller noe du ble så bergtatt av at du går å tenker på den i mange dager senere. En klink firer er som den kvelden du hadde med gutta som var «one for the books». Den du egentlig glemmer litt av, men som dere minnes hver gang dere treffes igjen.

4,5 = Filmen er nesten helt perfekt. Og nesten det aller beste du har sett, ever! Her havner også mange av filmene som er hypet opp på forhånd, som helt sikkert vinner Oscar, men du håpet var bare litt bedre. Her snakker vi Oscar-vinnere og stor filmkunst! Eller i mitt tilfelle hvor man blir så positivt overrasket, over noe man ikke forventet, at man klinker til med en 4,5. Dette er også filmen du gjerne anbefaler til andre, fordi kanskje bare du har sett denne i vennegjengen. Her er det selvsagt viktig å finne smådetaljene du kan briefe med, slik at du får mer status i gjengen… «Jo, du skjønner. Filmen er bare så unbelieveable. Den liksom er så viktig og så contemporary for sin tid. Hvis dere skjønner. Dere må bare se den før den blir populær og alle ser den…»

5 = Dette er verdens beste filmer. De er feilfrie og gir deg akkurat «den» filmfølelsen man skal ha når man blir sugd inn i en verden og nesten måper over hver kameravinkel, fargepalett, sitat eller skuespillerprestasjon. Her snakker vi filmer som gjør at du må gå gjennom alle de andre vurderingene dine på Letterboxd og trekke samtlige filmer med 0,5 stjerner. I tillegg rykker filmen rett inn på alle topplistene du selv har laget i appen. Udiskutabelt et mesterverk. Femmeren skal henge høyt. Og du bør egentlig ikke dele ut mer enn 5% femmere til nye filmer i løpet av et filmår. Hvis du deler ut mer enn det er du ikke en seriøs filmanmelder, men en følelsesmann som meg, som gir Godzilla vs Kong 5 fordi du digga opplevelsen.

PS: Som nevnt er jeg jo en som lar meg rive med i øyeblikket. Og kan derfor gi unormalt høye karakterer i affekt. En film bør egentlig marineres i noen dager før man gir en karakter. Men slik er altså ikke jeg. Derfor håper jeg denne lista skal hjelpe meg i mine vurderinger fremover.

I neste kapittel av Spis en films anmelderskole tar vi for oss selve teksten, og underholdningsverdien for at andre skal lese dine anmeldelser. Tillater meg å vise et lite eksempel fra min bror her.