En dokumentarfilm om en familie som opplever å gå fra historisk idyll til bunnløs sorg og fortvilelse.

Ukjent landskap er en film som er både tankevekkende og ufattelig sår og trist. Den er faktisk så trist at filmskaper Silje Evensmo Jacobsen ikke trenger å ty til sentimentale og rørende virkemidler for å vekke tårekanalene våre. Filmen er rett og slett god og enkel inn til beinet.

Vi møter en familie med mor, far, tre barn og et bonusbarn, som har valgt å leve løsrevet fra samfunnet med hjemmeskole og selvforsyning ute på den norske idylliske landsbygda. Her har mamma Maria og pappa Nik det som plommen i egget, med valget de har tatt for familien sin.

Men idyllen blir straks brutt da Maria blir revet fra familien når hun dør etter et sykeopphold. Bonusbarnet flytter til sin virkelige far, og engelskmannen Nik sitter igjen alene på bygda med tre barn han må forsørge. Noe som raskt virker å være helt urealistisk på grunn av lånet de tok opp for å kjøpe gården.

Dokumentarfilmen om den naturelskende familien er akkurat så sår og grusom som den høres ut som. Og genistreken til regissør Jacobsen er nettopp det at hun ikke tyr til rørende strykere på lydsporet, men heller skarp og arbeiderklassemusikk, som for eksempel den alltid brilliante Daniel Nordgren (Sjekk han ut på Spotify. Genial type).

Silje Evensmo Jacobsen har sikret seg en unik tilgang til familien. Og det virker som hun nærmest har vært flua på veggen hos familien sammenhengende i flere år. For vi får servert hverdags-situasjoner, -frustrasjoner og -gleder på løpende bånd. Samtidig som desperasjonen og skuffelsene bygger seg opp hos både eldstedattera og faren Nik.

Selv om dette er en familie som har valgt å gå helt andre veier enn oss andre i det trygge A4-livet, er det veldig enkelt å kjenne seg igjen i foreldrerollen Nik plutselig står med alene. Hvis du noen gang har stått i en krise, eller vært redd for hvordan det skal gå med noen du har ansvaret for, så klarer du å la deg bevege av denne familien.

For familien er av det sjarmerende slaget, selv om de alle står i en bunnløs sorgprosess, som de alle reagerer forskjellig på. Dette er en karakterstudie mange manusforfattere bør la seg inspirere av. For dette er jo faktisk ekte mennesker med ekte sorg, som ikke bare kan legge seg ned å gråte, men må fortsette for å overleve i samfunnet.

En tankevekkende film, som allerede har vunnet pris under Sundance Film Festival i USA, og som vi garantert kommer til å høre mer om fremover.

Vurdering: 4,5/5

Kinopremiere 5. april