En sår og tung bli-voksen-historie om det å miste noen, og det å oppdage undertrykte følelser som tvinges frem gjennom frustrasjon.

Ja. Så tungt kan man oppsummere Fuckings bygda, som vant publikumsprisen under Oslo Pix og Oslo Fusion International Film Festival. Men misforstå meg rett. Fuckings bygda er en strålende kort langfilm (1t og 13m) hvor karakterene konstant står i fokus, og man for alvor kommer langt under huden på de to hovedpersonene.

Miriam (25) lever det frie og glade liv i Oslo. Men plutselig ringer telefonen hvor et begravelsesbyrå fra hjembygda forteller at de har gitt dem feil urne da de skulle begrave faren deres. Dermed tvinges hun hjem til sin søster, for å begrave faren på nytt.

Et ganske så komisk plott på papiret. Men alt er fremført og presentert med det største alvor og verdighet. Manusforfatter og regissør Frøydis Fossli Moe tar nemlig ingen enkle løsninger i løpet av filmen ved å ty til humor eller lettbeinte sidekarakterer. Noen øyeblikk får deg riktignok til å dra på smilebåndet, men disse er bare med på å underbygge karakterene og sorgen enda sterkere.

Skuespillerene Mina Dale og Vilde Moberg får mye av honnøren her for å virkelig trøkke til i enkeltscener, og samtidig beherske teknikken ved å ta ting ned når det må til.

Jeg sliter litt med enkelte grep i filmen, hvor det virker som om produksjonen lider av en liten identitetskrise. På et punkt forklarer filmen vel mye ved å bruke klippebilder, mens resten av historien står på egne ben, hvor man selv gjør seg opp tanker om hva som er sant og hvordan karakterene føler seg.

Filmen er i stor grad håndholdt, og ekstremt vakker å se på. Noe som er imponerende i en tid med heseblesende bilder fra storfilmer som bruker drone, kran og så stødige stativer at du kunne valset over et jordskjelv uten å merke noe på opptaket. Her hjelper en magisk fargebruk og intimitet mot karakterene, som gjør Fuckings bygda en fryd for øyet.

Det er lett å la seg fange av både karakterene og historien i filmen. Og til tross for dens relativt korte lengde, er akkurat dette kapittelet med Miriam og søsteren nok for selve filmen. Men jeg tar gjerne et gjensyn med karakterene en annen gang med en ny historie. For her er det mye jeg fortsatt lurer på, og som jeg håper manusforfatter og regissør Moe utforsker videre.

Vurdering 4/5

Premiere 19. april