Genialt og bombastisk fra Alex Garland. En film som sakte bygger seg opp til et tilfredsstillende klimaks.

Regissør Alex Garland har de siste årene gjort seg bemerket med kvalitetsfilmer som Ex Machina og Annihilation. Når vi vet at han også står bak den ufortjent forbigåtte TV-serien Devs (HBO) og var manusforfatter på kultfilmen 28 Days Later, er det vanskelig å ikke ha forventninger når Garland lager film om en fremtidig borgerkrig i USA.

Men med forventninger og trailere på nett kommer også et publikum som kanskje ser for seg hvordan denne filmen faktisk er.

Og her vil kanskje noen bli skuffa. For den er ikke actionspekket fra start til slutt. Vi møter ikke så mange raserte samfunn og andre grusomme krigsskildringer som vi er vant med å se i andre filmer.

I Civil War følger vi derimot en gjeng journalister som skal komme seg til Washington DC for å få et etterlengtet intervju med presidenten. Gjengen vi følger er to rutinerte skrivende journalister, en krigsfotograf og en ung frilansfotograf, som gjerne vil lære av den beste.

Og den beste er Lee Smith (Kirsten Dunst). Hun har vært i utallige konflikter og krigssoner før, men aldri i eget land. I en av dialogene forteller Smith at jobben hun gjorde føltes viktig fordi folk skulle lære av bildene for ikke å havne i denne situasjonen selv. Men i filmen har USA virkelig ikke lært av dokumentasjonen som gjøres av fotografene.

Og det er dette er. En hyllest til krigsfotografene, og hvorfor det er så viktig å være til stedet i en krigssone.

Jeg ser for meg at Alex Garland har hatt den idéen som utgangspunkt. Og underveis i prosessen har han og produsentene tenkt at det hadde vært jækla kult å lage en fiktiv amerikansk borgerkrig som bakteppe.

Filmen kan virke brutal, men Garland gjør smart i å balansere virkemidlene godt nok til at vi skjønner at dette er hva som kan skje. Eksempelvis er musikkbruken up beat i rolige scener hvor karakterene virker små og nervøse. Noe som gjør scenene surrealistiske og enda mer fjerne fra vår virkelighet.

Noe som er surrealistisk i seg selv siden dette scenarioet er realiteten for mange regioner og land i verden.

Skuespillerne virker også å kose seg foran kameraet i denne dystopiske roadmovien av en krigsfilm. Spesielt de to hovedrollene Kirsten Dunst og Wagner Moura. Men vi må også nevne Jesse Plemons, som stjeler den eneste scenen han er med i. For oss som er fans av den ikoniske TV-serien Parks and Recreation, får vi sett selveste Nick Offerman som president. En ekstremt interessant hybrid av Biden og Trump, som jeg gjerne skulle sett mer av. For selv om skuespillerprestasjonene stort sett er gode over hele linja, er ikke karakterene svært originale.

Civil War er en interessant og spennende reise gjennom USAs «neste» borgerkrig, hvor viktigheten og lidenskapen for formidling og dokumentasjon står i frontlinjen. Mange kommer muligens ikke til å like dens sakte oppbygging, men klimakset mot slutten er verdt ventinga.

Uten å spoile noe som helst tør jeg påstå at sluttscenen er noe av det bedre jeg har sett de siste årene. Her sitter manus, skuespill, musikk og virkemidler til toppkarakter.

Derimot havner filmen noen hakk unna toppen totalt sett på grunn av dens karakterer og oppbygging.

Samtidig skal den også ha masse pluss for en god del ting som ekstremt vakkert foto, nydelig musikkbruk, godt skuespill og kjempegod casting.

PS: Jeg så denne sammen med en som jobber i Forsvaret, som var målløs over hvor autentisk en del detaljer var fra både taktiske situasjoner og bandasjering. Ekstra morsomt var det at jeg faktisk er journalist og kan verifisere enkelte motivasjoner, kollegiale forhold og detaljer rundt fotografering og journalistikk til han.

Vurdering 4/5

Norgespremiere 19. april