Hvert år får vi en haug med filmer på kino man enkelt kan kalle dagsaktuelle eller floskelen «evig aktuell». Derimot finnes det ikke nok ord i ordboka for å underbygge hvor viktig, aktuell og skremmende virkelighetsnær De uønskede er.

Vi skal til Frankrike, i det som minner om en forstad til Paris, hvor både innvandrere og asylsøkere dominerer en hel bydel. Politikerne og befolkningen ser på situasjonen som en verkebyll, selv om skildringene fra familiene – som bokstavelig talt bor oppå hverandre – er hjerteskjærende og uakseptabel.

Under rivningen av en av disse blokkene får nåværende ordfører et hjerteinfarkt og omkommer på vei til sykehuset. Noe som plutselig setter barnelege og politisk aktive Pierre i ordførerrollen. Pierre har ingen erfaring, og egentlig ikke et ønske om rollen som ordfører, men han vil ikke la sjansen gå fra seg når den først kommer.

Det er som å se et togkrasj i sakte film, hvor han stadig tråkker i salaten, mens han prøver å imponere kona og partikollegene, som stadig legger trykk på han. Dette går ut over innbyggerne i bydelen, som allerede har en meget utfordrende levesituasjon. En av dem som bor der er Haby, som ser sitt stikk til å bli en stemme for folket.

Vi følger parallelt deres konflikt, samtidig som vi får servert karakterer som er tett innpå dem. Rollegalleriet er forfriskende rikt, og selv om det alltid er vanskelig å vurdere skuespillerprestasjoner på et språk (fransk) man selv ikke forstår noe særlig, så tror jeg på alle karakterene, som virkelig får brynet seg gjennom filmen.

Jeg hadde selv ikke lest eller hørt noe særlig om De uønskede, men fra første scene var jeg fanget i noe som etter hvert ligner mer en politisk horror, enn et samfunnsdrama, på grunn av skremmende likheter til verden vi i dag lever i.

Her kunnet jeg helt sikkert ha listet opp alt fra Gaza til jødeforfølgelsen, men la oss bare si at det ikke akkurat er vanskelig å dra en parallell til innvandringsproblematikken og gnisningene vi ser i det politiske landskapet i Europa i dag, og enkelthistorier i små kommuner i Norge som får mange asylsøkere.

 Filmen er både vond, surrealistisk, litt komisk og intens. Noe som balanseres eksepsjonelt av filmskaper Ladj Ly, som sto bak den Oscar-nominerte Les Miserables fra 2019 (må ikke forveksles med musikalen fra 2012).

Ut fra beskrivelsen kan nok De uønskede virke som en tung film for enkelte, men den er overraskende fengende og spiselig, og vil nok gå hjem hos de aller fleste.

Noen ankepunkter finnes. Jeg skulle ønske vi fikk vite litt mer om bakgrunnen til de to hovedkarakterene. Særlig ordfører Pierre, og hans forgjenger. For hans irrasjonelle valg kunne vært bedre begrunnet annet enn press fra andre.

Vurdering 4/5

Kinopremiere 24. mai