Det er ikke rart det tok ti år for George Miller å lage neste kapittel i Mad Max-universet. Dette er rett og slett en av de mest kreative og fantastiske filmene jeg har opplevd på kino.

For noen måneder siden gikk filmverden av hengslene og bedyret at Dune: Part Two var en av verdenshistoriens beste oppfølgere, og kanskje allerede tiårets beste film. Jeg likte den svært godt, men var nok ikke så begeistra som alle andre.

Heldigvis kommer også regissør George Miller på banen og lager en pønkete, rocka, kreativ, høyoktan, halsbrekkende, kul og «jeg gir meg faen»-film i Furiosa. Miller bryr seg nemlig ikke om han enten blir anklaga for å stjele litt inspirasjon, eller om det er snakk om en litt utradisjonelt fortalt film. Her pisser han på de vante Hollywood-rammene og gir oss heller det vi vil ha; en fette crazy popkornfilm som er så kul at du egentlig ikke vet hva som slo deg før det er over.

La oss ta handlingen kjapt. Furiosa, som vi ble kjent med i Mad Max: Fury Road, mister moren sin etter at hun selv var litt uforsiktig. Hun er del av et lite skjult samfunn som har alle ressursene de trenger. Men en dag kommer det hensynsløse landeveisbanditter som har som mål om å informere sin enorme gjeng om at her er det bare komme å høste. Det må Furiosa stoppe.

Gjengen ledes av Dementus (Chris Hemsworth), som uten tvil leverer sin livs rolle i den hylende morsomme og samtidig fryktinngytende gjenglederen. Furiosa blir fanget, og blir «adoptert» av Dementus.

Historien videre snur og vender såpass mye på seg at det ikke er verdt å avsløre for mye. Men jeg kan si at vi kommer tett på karakterer og lokasjoner vi kjenner godt fra Fury Road.

Nevnte film husker vi godt for ti år siden som en eneste lang biljaktscene. Mens Furiosa strekker seg over lang tid, flere lokasjoner og med stadig nye mål og utfordringer. Selv om hovedmålet til Furiosa er å hevne moren som falt mens hun forsvarte Furiosa.

Anna Taylor Joy er helt perfekt som Furiosa, og du tenker ikke ett sekund på at det var Charlotte Theron som kledde rollen i den forrige filmen. Chris Hemsworth er selve godteriet i filmen. Hans gale profetlignende rolletolkning stjeler hver en scene han er med i.

Men så er det regissør George Miller og hans utrolige hode. Vi vet fra Fury Road at Mad Max-universet inneholder kreative kjøretøy og karakterer. Som for eksempel han karen som står på toppen av en stor bil og spiller gitar mens en armada av bilen angriper.

I Furiosa overgår Miller Fury Road med flere kilometer. Jeg er helt i sjokk hvordan man klarer å være så kreativ, og egentlig tør å slippe seg så løs uten at det blir for mye. Du kan argumentere for at Miller har latt seg inspirere av både Star Wars, Dune og andre episke og kreative univers. Men han står fjellstøtt i sitt eget dystopiske Mad Max-univers, som mulig er mer crazy og brutalt enn alle tidligere filmer.

Et annet aspekt er hvordan regissøren makter å samle hele verdens krigshistorie og skape assosiasjoner til den gjennom to timer og førti minutter. Jeg kan nesten ikke vente med å se filmen igjen for å få med meg alle referansene og detaljene. Det samme gjelder også på bilde og lydsiden.

Enkelte actionsekvenser er så detaljerte at du faktisk sliter med å prioritere hvor du skal se på skjermen. Det er så mye som foregår at du får lyst til å sitte i kinosalen med en fjernkontroll for å spole tilbake og se akkurat den scenen på nytt for å følge med på andre detaljer.

Lyden, musikken og hyllesten til både kjøretøy og motorsykler er også så til de grader til stedet. Til og med en som ikke kunne brydd seg mindre om garasjeporno blir imponert og får nærmest et religiøst forhold til turtall og motorlyd etter å ha sett denne på kino.

George Miller gikk hardt ut etter Mad Max: Fury Road med å melde at han har mange historier å fortelle fra han nye Mad Max-univers. Jeg er helt sikker på at det stemmer. For selv om vi får svar på en god del, vi ikke visste vi trengte svar på, er det mange muligheter for å lage noe mer. Jeg håper bare ikke det går ti år mellom produksjonene, som det gjorde med Furiosa.

Vurdering: 4,5/5

Kinopremiere 24. mai