Den Oscar-nominerte animasjonsfilmen Robot Dreams er traumatisk og opprivende for alle som enten har opplevd kjærlighetssorg eller ensomhet.

De fleste som følger sånn passe med på film fikk øynene opp for Robot Dreams da den ble nominert til Oscar som beste animasjonsfilm.

Den franske perlen konkurrerte da med både Marvels Spider-Man, Ghiblis Boy and The Heron, Pixars Elemental og Netflix sin overraskende gode Nimona. Virkelig storkanoner mot en temmelig ukjent fransk lettvekter.

Men selv om de nevnte har sylskarpe kvaliteter innenfor deres sjangre, og produksjonskvaliteten er gjennomsyret god, er det Robot Dreams som stikker av med følelsesregisteret ditt.

Robot Dreams er nemlig en film som vil treffe de aller fleste. Enten du har opplevd kjærlighetssorg, mistet noen, følt deg hjelpesløs eller vært ensom. Filmen kombinerer dette med å drømme seg bort, og ikke bare gjennom glade drømmer, men også paranoide tanker og sjalusi.

Innholdet er til dels repeterende. Mest for å underbygge og forsterke karakterene og følelsene, men også for at målgruppen i hovedsak er barn.

Likevel er det nok de voksne som vil kjenne den største klumpen i halsen her. Selv om tematikken er snarlik både Past Lives og La La Land.

Jeg liker den «enkle» og effektive animasjonsstilen, soundtracket er litt forutsigbart, og filmens repeterende forløp er litt drepende for progresjonen, selv om jeg ikke rekker å kjede meg.

Absolutt ikke for de aller minste, men en film som kan gjøre godt for de aller fleste.

Vurdering 3,5/5

Premiere: Litt forskjellige datoer på norske kinoer. Sjekk din nærmeste kino.