Uproar er utvilsomt en av årets fineste og mest provoserende filmer.

Du skal ikke trenge å vise meg mye rasisme, urettferdighet og blind vold før jeg blir provosert.

Men Uproar treffer hardere enn dette. Filmen er satt til 80-tallets New Zealand hvor det skal spiller rugby-kamper mot apartheid-herjede Sør-Afrika. Dette fremprovoserer demonstrasjoner blant urbefolkningen i New Zealand, som stadig kjenner på urettferdighetene fra staten.

Josh Waaka, som selv blir mobbet for sin farge og opprinnelse, befinner seg plutselig ved flere veiskiller, hvor han må velge både hva han skal gjøre på fritiden, med sin familie, med sine venner, og hvilken side han skal stå på når demonstrasjonene kommer nærmere og nærmere.

Uproar er et salig frisk pust innen god historiefortelling. Dens evne til å balansere både alvor, humor og et godt oppvekstdrama er helt utrolig utført. Humoren og det mørke alvoret (beklager alle New Zealandere) minner veldig om gode britiske filmer i lignende kategori. Vi kan godt nevne både Pride, Billy Elliot og andre lignende feelgood-filmer med underliggende alvorlige temaer.

Likevel biter Uproar over litt for mye. I tillegg til alt som er nevnt er vi innom mental helse, savnet av et familiemedlem, identitetskrise, storebroridealer og egentlig alt for mye. Vi rekker ikke ta stilling til alt, og krisen til Josh klarer ikke krype inn under huden vår i absolutt alle scenene, som etter hvert virker litt anstrengte.

Men det betyr ikke at denne filmen ikke er verdt å få med seg.

For det er utvilsomt en av 2024s fineste filmer. Her er det rom for både latter, tårer, spenning og stolthet for hvem man er.

Vurdering: 4/5

Kinopremiere 20. september