Det er forbanna tøft å være kvinnfolk. Og mannfolk er heldige som har overlevd dem.

Etter at man fikk barn – og attpåtil et av hvert kjønn – har man fått «advarsler» om forskjellige stadier av omtrent samtlige år frem til de er fraflytta og godt innpå studielånet. Særlig advares det mot tenårene, og oftest da om tenåringsjenta.

Og det er også det Fitting In tar for seg. Med en original og god vri på det, blir filmen et nært og underholdende drama, som fort kunne blitt et gjesp i kirka.

Tenåringsjenta Linda dagdrømmer om den kjekke gutten, er best i klassen på 100-meteren og diskuterer «vanlige» tenåringstemaer med venninna si.

Det er bare ett problem. Hun burde ha fått mensen nå. Selv stresser hun ikke, inntil det begynner å gjøre vondt nedentil. Et besøk hos fastlegen avdekker at ikke alt er helt normalt, og at hun har en sjelden sykdom, som gjør at hun verken kan få barn, eller ha normal sex med det aller første.

Dette passer selvsagt veldig dårlig, siden hun har kommet tett på den kjekkeste gutten på skolen.

Plottet er ganske enkelt, men samtidig balansert både sårt og underholdende. Inn i miksen kommer også forholdet med alenemoren, venninna, det å være kul, passe inn, og prestasjoner på både skolen og i idrett. Og dette hadde ikke funka om ikke hovedrollen hadde vært så godt spilt av Maddie Ziegler.

Fitting In makter det å være gjenkjennbar for både tenåringsjenter, mødre og en slags belærende pekepinn for oss andre som faen ikke har peiling på hvor vanskelig det er å være tenåringsjente. For det er virkelig helvete.

Jeg storkosa meg, og selv om slutten på en måte er litt forutsigbar og enkel, var jeg hekta på historia hele veien. Filmen er både modig, herlig og tøff med sin moderne fortellerteknikk, uten at det blir pute-TV med sine intime og følsomme detaljer.

Kameraarbeidet er mer enn godkjent, og for oss som elsker film er det mange hint og nikk til kjente skrekkfilmer underveis. Som om ikke blod i underlivet og puberteten er skremmende nok…

I en filmverden der alt for mange coming og age-filmer enten blir for fjasete, tamme eller for lettbeinte, er det godt å se at noen tar noe så alvorlig som tenårene på alvor, og gjør det til en knakende god film, som sier føkk off til klisjéer og dårlige oppvekstfilmer.

Vurdering 4,5/5

Kinopremiere 11. oktober