En livsviktig skildring om barndomsdrømmer, oppvekst, hardt arbeid, og det å finne seg selv.

Sondre Justad er en artist jeg har fulgt veldig lenge. Ikke bare på plate, men også gjennom journalistikken hvor jeg har anmeldt konserter, hatt flere lange intervjuer og ikke minst fulgt med på revitaliseringen av den nordnorske pop-bølgen.

Sondre Justad er i mine øyne en veldig unik artist.

Vi kan enkelt dra paralleller til Sveriges Håkan Hellström (også en stor favoritt hos undertegnede) som fyller Ullevi hver eneste sommer med folk i alle aldre, som synger med på fengende pop-låter med tekster som er basert på god gammal svensk visetradisjon.

Det hersker ingen tvil om at også Sondre Justad også har sine inspirasjonskilder innenfor norsk musikk. Særlig fra 70- og 80-tallet med både Halvdan Sivertsen og Jahn Teigen. Sistnevnte får også en nøkkelrolle i starten av denne dokumentarfilmen.

Men hva er egentlig denne dokumentarfilmen? Er den for fansen? Er den for nye tilhørere? Er det en konsertfilm, med mye bakomstoff? Er det en oppsummering av veien så langt?

Musikkdokumentarer kan være så utrolig mye. Men også her er Sondre Justad, og regissør Trond Kvig Andreassen, unik på sin helt egen måte.

Vi får svært private opptak fra Justads barndom i Henningsvær, akkompagnert med hans egne tanker og minner fra den tida. Her er putefaktoren høy når hovedpersonen danser og synger til A1-låter på CD-plate. Men samtidig er det veldig, veldig fint.

Filmens første del tar nemlig for seg begynnelsen. Helt fra lite barn til uteksaminert ved musikklinja i Bodø, og hans store utfordring med å slå gjennom med eget materiale.

Samtidig, og egentlig gjennomgående i hele filmen, klippes det til hans store konsert i Oslo Spektrum fra 2022. Som var hans første og eneste konsert i Norges storstue. En konsert hvor det ikke var spart på noe som helst med tanke på kulisser, korister, effekter og show. Klippene og sangene fungerer som et godt mål, og en god målestokk for hvor det unge talentet var og hvor han er på vei.

Det likevel beste med dokumentaren er åpenheten til Justad, som vi har fått drypp av gjennom intervjuer og TV-opptredener. Henninngsværingen har aldri holdt noe tilbake, og her blir det enda mer. Kombinasjonen med det private Sondre deler, og godteriene ved å være med artisten i studio er helt tilfredsstillende for både de som kan alle sangene utenat, og for oss andre. Det leveres alternative vers og tekstlinjer til meget kjente sanger, unike konsertopptak og bakommateriale som aldri tidligere har vært publisert.

Ofte er akkurat dette det store problemet med musikkdokumentarer, eller dokumentarer generelt. Presenteres egentlig noe nytt her? Har egentlig filmen et tydelig budskap og gir seerne noe nytt man ikke hadde sett tidligere?

Riv i hjertet er en sånn film som gir deg både inspirasjon, troa på deg selv, i tillegg til å være både sår, kul og vanvittig varm og god.

Går man inn i dybden på det filmtekniske kunne man alltids jobba litt med eksempelvis cinematografien i Oslo spektrum. Enkelte scener er vel mørke, hvor publikum og «folkehavet» nærmest forsvinner. Jeg har også sett en god del både norske og internasjonale konsertfilmer/opptak som er bedre og mer imponerende enn dette. Men misforstå meg rett – det er på ingen måte dårlig. Det kan også hende at jeg er farget av å ha vært på konserten, og at jeg kanskje ikke føler at klippene fra Spektrum rettferdiggjør opplevelsen vi fikk servert live akkurat da. Vi legger inn et lite forbehold om akkurat det der…

Klippingen i filmen er også meget interessant. Med helt vanvittig mye råmateriale er det gjort en imponerende god jobb her. Balansen i historien er smart satt sammen. Virkemidlene blir også brukt godt, hvor man eksempelvis følger Justad gjennom en stressende og presset situasjon, hvor det er hektisk og uoversiktlig klipping.

Og uansett hvor mye jeg elsker og savner fjellene i Nord-Norge, så oppleves etter hvert klippebildene fra nord som «nødklipp» for å sikre en bedre overgang etter hvert.

Jeg understreker at nå er vi inne på nanopirking i kritikken av filmen. Sondre Justads Riv i hjertet er nemlig en film jeg tror de aller fleste vil sette pris på. Målgruppa er bred, og den er absolutt ikke bare for fansen.

Det kan også være lurt å ta med seg et lite lommetørkle. For historien er kompleks og veldig, veldig, veldig fin. Han Sondre er nemlig en av Norges fineste formidlere. Ikke bare av sangtekster. Men også av sine tanker, sitt liv og hvordan en liten gutt fra Henningsvær plutselig kan stå foran to utsolgte konserter i Oslo Spektrum foran hylende fans.

Dette er rett og slett en film absolutt alle bør unne seg.

Vurdering 4,5/5

Kinopremiere 18. oktober