Skuespiller Anna Kendrick trår på ingen måte feil når hun går ambisiøst til verks med en smart og skremmende god film.

Woman of the Hour er filmen hvor vi følger en seriemorder på 70-tallet som lurer ofre med sine sjarmerende triks. Samtidig følger vi Kendrick selv som er med i et datingprogram på TV, hvor hun risikerer å havne på date med morderen. Historien er også basert på faktiske hendelser.

Her er det mye å prate om.

Historien er oppstykket med Kendrick’s datingdeltagelse som rød tråd. Inn i mellom følger vi et knippe ofre, som møter sin skjebne, og en kvinne som forsøker å melde fra om det hun tror er morderen.

Alle kvinnene har en fellesnevner i historien. De blir enten ikke trodd, de blir manipulert, de går med på ting uten egentlig å ha noe annet valg, eller utsatt for vold.

Kendrick sparer oss for alt som har med sistnevnte å gjøre. Når vi hører «seriemorderfilm» tenker vi brutale drap og spennende jaktscene. Denne filmen inneholder ingen av disse elementene. Men heller kvinnens hjelpeløshet.

Filmen veksler både i tempo og i stemning. Som fungerer utmerket for å gjøre oss usikre for hva som kommer, og underbygger det uberegnelige, hvor protagonistene aldri helt har kontroll.

Jeg syns det er forbanna modig av Kendrik å satse fra femmeteren i sin regidebut. Filmen balanserer mesterlig på en knivsegg, og bryter med den klassiske seriemordersjangeren og tradisjonell historieoppbygging. Den tar seg god tid og lar mange elementer henge i scenene, uten at vi får det mata inn med spiseskje. Samtidig safer hun litt med selve datingshow-delen, som er svært underholdende. På den andre siden er scenene ute i ørkenen med andre offer de vakreste, godt akkompagnert av et stemningsfullt soundtrack og stødig foto.

Det er nok mange som går inn i denne filmen i god tro på at det er noe helt annet. Dette er ikke den typiske brutale og blodige seriemorderfilmen som gjør at du gjemmer deg bak puta fordi scenen er skummel. Woman of the Hour er nemlig enda verre – fordi skrekken ligger i hensynsløse, kyniske, utnyttende og grusomme menn som finnes overalt der ute.

Jeg tenker ofte på at mange her i verden aldri kommer til å skjønne hvordan det er å bli utsatt for rasisme.

Og i videre tankegang vet ikke halvparten av verdens befolkning hvordan det er å gå hjem fra byen alene.

Denne filmen skildrer sistnevnte utrolig godt. Bare at det gjelder så mye mer. Hvordan et jobbintervju med bare menn er. Hvordan det er å gå til en mannlig lege. Hvordan man finner seg i ting for å ikke bli stempla og fryst ut. Eller den meget aktuelle problemstillingen om varsling.

Jeg ser mange skriver mye om at filmens mange karakterer mangler litt dybde, og at man skulle ønske man visste mer om selve seriemorderen. En berettiget kritikk. Men jeg opplevde filmen mer som om at hver eneste mann i filmen var en samlet antagonist, og at temaet i filmen var hovedpoenget. Hvorpå selve seriemorderen bare er et bakteppe.

Vurdering 4/5

Kinopremiere 1. november