Formuleringen er kanskje litt vel oppbrukt. Men We Live In Time var en helt vilt bra opplevelse.

Noen ganger skjønner du etter bare fem minutter at dette kommer til å bli en helt fantastisk filmopplevelse. Kjemien mellom skuespillerne stemmer. Bildene er gode. Stemningen er der. Og alt som utspiller set på skjermen er lett å identifisere seg med.

Hvem opplever ikke motgang i livet? Av og til – eller hele tiden – kan det være forbanna drit å leve livet med alle utfordringer og ufortjente vendinger som kommer rett i ansiktet ditt.

Dette er filmen hvor du tidlig skjønner at du ikke får en fin og romantisk søndagsfilm.

We Live In Time er nemlig en sår og veldig relaterbar film. Den er passe humoristisk og sjarmerende merkelig – samtidig som de overhengende alvorlige temaene henger over deg som en uendelig rekke med regnskyer, som aldri vil ta slutt.

Vi følger Tobias og Almut (spilt av Andrew Garfield og Florence Pugh) som opplever svangerskap, kreftdiagnoser, karrieresvingninger og ulykker. Samtidig som den røde tråden er deres forhold. Store livshendelser – sporadisk hoppende i tid. Over et tiår.

Et slikt grep kan være avskrekkende i et innsalg til en film, men regissør John Crowley, balanserer tidshoppene sømløst og behagelig, uten at det går ut over historien.

Det er fint. Og samtidig føkkings brutalt.

Skuespillet er plettfritt, kameraarbeidet og ellers teknisk klipping er perfekt. Men det glemmer du egentlig gjennom opplevelsen på grunn av den sterke, og sakte oppbyggende historien.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ble svært beveget i løpet av de to timene filmen forløper seg gjennom. Plutselig ut av det blå makter både et sterkt manus, og to bautaer av noen skuespillere å spontant få meg til å gråte. Og i neste scene le.

Nå er jeg nok midt i målgruppa som «ung» voksen med to barn, samboer og hund med enebolig. Men den dystre statistikken i Norge er at en av tre får kreft før fylte 80 år. Ikke kjenner eller i familie med. Men en av tre FÅR kreft. Og hvor mange får ikke barn, tenker konstant på karriere og forsøker å være samboere?

Lett relaterbare temaer, som filmen nærmest trer ned i halsen på deg. Men samtidig uanstrengt og naturlig.

Dette er nemlig en stilstudie i et godt balansert og jækla bra manus.

En nærmest perfekt film. Som – hvis jeg må pirke – fallet litt i tredje akt på grunn av tempo og totallengde.

Definitivt en av årets beste dramaer, som tar hverdagsdramaet på alvor.

For det er jo akkurat det dramaet som er det viktigste for oss hver eneste dag. Og det er stor kunst å skildre akkurat det så perfekt som We Live in Time gjør.

Vurdering 5/5

Kinopremiere: 6. desember