Wallace and Gromit har alltid vært store favoritter. Når de nå er tilbake er det trivelig at kvaliteten ikke har blitt borte.

For det er ikke automatikk at alt av Aardman animations er kvalitet. De siste årene har vi fått oppfølgeren til Flukten fra hønsegården og en rekke Sauen Shaun-filmer, som har vært underholdende, men ikke akkurat noe å rope hurra for.

Ikke siden sist Wallace and Gromit-film (Varulv-kaninens forbannelse, 2005) har kvaliteten vært optimal fra Aardman.

Heldigvis er deres nyeste tilskudd Wallace and Gromit Vengeance Most Fowl hylende morsom, smart og meget tro til fansen.

Det er alltid humoren som sitter i førersetet når man begir seg ut på eventyr med Wallace and Gromit. Men luskende bak ligger det alltid et godt plot med en tvist.

Jeg skal ikke påstå å si at det er en genistrek av et plott. For denne er temmelig forutsigbar, men alt annet stemmer for regissør Nick Park og Mark Burton.

Det jeg derimot savner er mer «koselig kaos», som vi fikk i Varulv-kaninens forbannelse. Hvor denne er mer rett frem til målet. Her hadde man kanskje kunne lenet seg på flere unike sidekarakterer, som man gjør i forgjengeren hvor blant annet Ralph Fiennes og Helena Bonham Carter bidrar med sine stemmeskuespillerkunster.

Likevel er Vengeance Most Fowl en triumf. Humoren sitter fra første stund, og referansene til andre Aardman-produksjoner ligger i detaljene. Hver eneste scene er nøye gjennomtenkt. Og det er forfriskende å ikke få mer generisk Disney/Pixar-crowdpleasere.

Her er det bare å kose seg. For Wallace and Gromit er tilbake!

Vurdering: 4/5

Kan strømmes på Netflix fra 3. januar