Kneecap er ikke en enkel søndagsfilm du bare popper på TVen for å slappe av. Derimot er den en av de mest kreative og kuleste filmene jeg har sett det siste året.

Kneecap er en slags dokubio om duoen fra Nord-Irland. Dette er ikke din vanlige historie om en musiker/band, som vi ofte får se i «rise and fall»-format. Eksempelvis Walk the Line, Bohemian Rhapsody og Rocketman. Men heller en ærlig og veldig politisk skildring av rapduoen Kneecap.

Ta det med ro. Har du ikke hørt om dem – eller kjenner at du er veldig gira på en politisk rapfilm fra Nord-Irland, så gjør ikke det så mye. Dette er nemlig filmkunst på sitt beste.

Her snakker vi sex, drugs and rap, fortalt av to gutter som er i startgropa til noe stort.

Du kan si at det er noe Trainspottingsk over filmen og dens tempo. Men så definitivt mer politisk og «fuck off»-ladd enn sine forgjengere, som man kan velge å sammenligne filmen med.

Filmen har allerede vært vist i Norge, og videre ut i det ganske land skal den med både festivaler og ordinær kinopremiere. Og bandet skal også opptre på Øyafestivalen senere i år.

Vel – nok om alt av bakgrunn her. Vi må snakke om selve filmen.

Anslaget er helt spinnvilt, introduksjonen til karakterene er diabolsk godt skrevet, og med en leken fortellerform med splitscreen og rask klipping blir dette en fest for oss som elsker slike originale fortellergrep.

Filmen er samtidig hylende morsom, utrolig interessant og veldig underholdende. I tillegg til at historien er spennende og skuespillerne/artistene gjør et uslettelig inntrykk hos oss.

Når man i tillegg må følge tett med på undertekstene for å få med seg, ikke bare irsk, men også gammelirsk, blir dette en heftig og fenomenal opplevelse man bør unne seg på kino.

Likevel er det noe «litt for utrolig» med avslutningen, som gjør at jeg mistenker at de har tatt seg litt for stor frihet ved å kalle dette en «basert på en virkelig historie». Litt for mange brikker faller på plass samtidig. Enten for å lage et comic releaf eller for å snurre sammen historien til en verdig slutt.

Samtidig er jeg veldig underholdt hele veien.

Det går mye i hatet mot Storbritannia, og spesielt England og engelsk språk. Faktisk så var det lange forhandlinger for den engelske regissøren Rich Peppiatt, som ønsket å lage filmen. Men siden han var engelsk ønsket ikke duoen å lage filmen. Til slutt ble de enige, så fremst duoen fikk være med på manussiden.

Dette er irenes store Oskar-håp. Og ikke uten grunn. Her er det bare å stålsette seg på en helt vilt god film, som ikke er redd for hva de sier, mener og viser frem på lerretet.

For hvem liker vel ikke en pønke-historie med to livsglade gutter som nekter å tilpasse seg lover og regler? Dette er en skikkelig «fuck off!»-film som vil krype seg inn i hjerterota di på en helt riktig måte.

Vurdering 4,5/5

Ordinær kinopremiere: 7. februar