Jesse Eisenberg slår for alvor gjennom som manusforfatter og regissør med A Real Pain.

Med sitt sakte tempo og ubehagelige situasjoner imponerer Jesse Eisenberg med sitt definitive gjennombrudd som manusforfatter og regissør. Dette er skuespillerens andre spillefilm, og allerede nå ser vi konturene av noe som fort kan havne opp som en aller så liten Oskar-kandidat med filmen A Real Pain.

Søskenbarnene David og Benji, som for tiden har helt forskjellige liv, reiser sammen til Polen for å være med på en guidet tur for etterlatte etter andre verdenskrig. De to har nemlig nettopp mistet sin bestemor, som overlevde holocaust. Hun etterlot seg øremerka midler slik at de to skulle få se hjemstedet sitt, og se hvor hun kom fra.

Det blir en følelsesladd tur hvor de ikke bare tar et oppgjør med sine røtter, men også seg selv.

Men det er selvsagt en person som stjeler showet her. Kieran Culkin har vi blitt godt kjent med gjennom suksesserien Succession og filmen Scott Pilgrim vs the World. Og også her imponerer han voldsomt med sin bipolare rolletolkning hvor vi både får enorm empati, avsky og medlidenhet.

Jesse Eisenberg fungerer som hans motpol som pragmatisk familiefar, som på sin helt egen måte forsøker å komme inn under huden på søskenbarnet sitt. Mens resten av gjengen i turfølget speiler andre personligheter til duoen.

Filmen er, i likhet med Culkins karakter, godt balansert med både stor humor og de store følelsene. Noe filmens tema også gjenspeiler. Nemlig det å kjenne på om man føler noe.

Og her skal man være jækla hardbarka om man som publikum ikke kjenner på noe. Enten det er undertrykte følelser, urettferdighet, kjærlighet for sine nærmeste eller omsorg for de som trenger det.

Filmen er sakte oppbygd, og stykkes opp i nydelige hverdagslige bilder fra Polens småe byer, mens vi følger reisefølget i noe man nesten kan kalle en road-movie. I tillegg er også filmen lydlagt til den polske komponisten Frederic Chopin, som selvsagt er passende og avslappende på turen med de to fetterne.

Dette er intet annet enn en stor triumf for Eisenberg, som har laget en noe annerledes amerikansk dramafilm enn vi er vant med. Denne filmen har nemlig et mer europeisk filmfestival-preg enn «Hollywood». Noe som oppleves svært forfriskende, og ikke bør tolkes som avskrekkende. For dette er nemlig en film de fleste bør få med seg.

Vurdering: 4,5/5

Kinopremiere: 24. januar