En sterk historie om 90-tallets store stjerne.

Jeg hørte en god del på Robbie Williams da jeg var yngre. Live at Knebworth-DVDen var den første konsertfilmen jeg fikk. Den gikk selvsagt på repeat på gutterommet.

Det er derfor med stor glede å se at selve filmen om katastrofefyren Robbie Williams lander på norske kinoer i disse dager. Holder den mål? Ja. Skulle mene det.

La oss få unna CGI-apa i rommet med en gang. Det fungerer veldig godt. Hvem skulle ellers spilt Robbie?

Vi får servert schläger på schläger. Godt mikset i både musikalform og nedtonet alene. Arrangementene er ganske annerledes enn på skiva. Noe som fungerer forfriskende for oss som kan dem utenat.

Filmen har noen floskler. Den melder seg så til de grader på musikkbiopic-bølgen vi har sett de siste årene med både Bohemian Rhapsody og Rocketman. Det er drømmesekvenser, oppturer/nedturer, kule referanser for fansen og brutal ærlighet.

Sistnevnte er kanskje filmens aller største styrke hvor Robbie ikke legger noe mellom hvor sex, drugs and rock’ n roll florerer mellom de kule konsertopptakene.

Better Man er en stor film i den forstand at det er en visuell nytelse, forfriskende nostalgisk med hitsa fra både 90- og starten av 2000-tallet. Historien Robbie forteller er brutal fra faren forlater han som barn til han er nederst i en kokainpøl.

Rett og slett en heftig og ikke spesielt glamorøs opplevelse av Englands «bad boy».

Akkurat slik vi også husker han.

Har du satt bare litt pris på de seneste musikkbiopicsene vi har fått de siste årene, vil du elske Better Man.

Kinopremiere 24. januar

Vurdering: 4/5