Etter flere tiår i journalist- og kommuniksasjonsgamet har jeg voldsom respekt for de som tør å tale imot makta. I No Other Land møter vi dem kanskje modigste.

Vi følger fire aktivister som forsøker å dokumentere Israels terrorisering av landsbybeboere, hvor Israel systematisk forsøker å drive dem vekk fra landet.

Flere ganger i uken kommer militæret for å rive et bosted, en skole, en gård, vannforsyningen eller bare terrorisere hverdagen til palestinerne.

Den sterke kontrasten med militærmakten som både har våpen, teknologi og lovens makt i hendene, mot bøndene/landsbybeboerne er ikke bare riv ruskende urettferdig, men også hårreisende provoserende.

Vi følger i hovedsak Basel Adra. En sosiale medie-journalist/aktivist som forteller at hans første minne i livet var at hans far ble fengslet. Med kamera som våpen forsøker han og hans naboer å holde ut Israels terrorisering.

No Other Land har vunnet en haug med priser i Europa, og er nå Oscar-nominert for Beste dokumentarfilm. Dette er langt fra første gang en film fra et dagsaktuelt krigsherjet område blir nominert for Oscar. I fjor fikk 20 Days in Marioupol fortjent prisen i samme kategori. En dokumentarfilm som var tusen ganger mer brutal og eksplisitt.

Men det er kanskje også styrken til No Other Land. Dens rolige, fredelige og traumatiserende tempo skildrer systematisk urettferdighet og menneskerettsbrudd på en måte som er både intim og effektiv på samme tid.

Repetisjoner og frykt for hvem som er neste på militærets liste er «på kanten av setet»-nervepirrende, samtidig som vi rekker å fordøye og kjenne på desperasjonen og sinnet til befolkningen.

Innholdet er hjerteknusende og umenneskelig. Samtidig som konflikter innad og moralske spørsmål blir dratt opp i lyset innad i gruppa. Dette gjør at vi utenforstående får et unikt helhetsbildet av situasjonen i det aktuelle landområdet vi får historien fra.

Dette var en utfordrende film å se. Ikke fordi det er grusomme skildringer fra et krigsherjet område. Snarere tvert imot. Dette er en skildring av overmakt mot et ressurssvakt folk som mister alt de eier og har.

En film som gir deg smerter langt i det innerste inne på grunn av urettferdighet og maktesløshet.

En utrolig viktig og veldokumentert opplevelse, hvor man ikke kan annet enn å hylle filmskaperne inn i evigheten.

Vurdering 4,5/5

Kinopremiere 7. februar