For tjue år siden startet James Mangold en trend blant filmskapere med filmen Walk the Line. Johnny Cast-biopicen ble en umiddelbar suksess, og siden da har det haglet med filmer om band/artister.

Nå er han tilbake med enda en mytisk mann fra 60-tallet. Nemlig Bob Dylan.

Filmen tar, i motsetning til Walk the Line, ikke for seg «from cradle to grave»-fortellingen. Men heller en periode i Dylans karriere. Nemlig fra og med han ankommer New York i 1961 til han «går elektrisk» på Newport Folk Festival.

Timothee Chalamet er enorm som Bob Dylan. Derimot blir han ofte iskyggesatt av både Monica Barbaro som Joan Baez og Edward Northon som Pete Seeger. I tillegg er det også veldig morsomt å følge Boyd Holbrook som Johnny Cash, i de få scenene han er med i.

Styrken i filmen er definitivt trekantdramaet mellom Bob Dylan, Baez og Dylans kjæreste Sylvia (Elle Fanning). Men filmen er ikke bare kjærlighet.

Vi følger i hovedsak Dylans kamp om å løsrive seg fra folksong-stempelet. Han er lei av å spille Blowing in the Wind, som absolutt alle forventer av han til en hver tid, selv om han stadig gir ut ny musikk.

Mangold er flink til å fargelegge 60-tallet. Vi får stadig en påminnelse om at den kalde krigen herjet med atomfrykt. I tillegg er det en kamp for de sortes rettigheter. Alt dette inspirasjon til Dylans tekster.

For det er en god del henvisninger til hvordan Dylan ble Dylan. Og hvordan han skrev tekstene, lagde musikken og hvor han vanket. Vi vet jo, og ser tidlig, hvor historien går. Men selv om filmen er temmelig forutsigbar for oss som kan litt Dylan, er avslutningsnummeret med festivalkonserten en solid høydare i kinosetet.

Mangold tar seg en del friheter i sin historiefortelling, hvor en god del karakterer ikke fantes, eller hendelser ikke nødvendigvis ikke skjedde innenfor området filmen dekker, men det irriterer på ingen måte. Det man kan virkelig glede seg over er skuespillernes sangprestasjoner. Her er nemlig alt spilt inn på location, enten det er i studio eller på konsertsteder.

James Mangold og hans team har nemlig filmet opptredenen live med publikum, og alt som skjer i kulissene. I et intervju har de fortalt at de kjørte gjennom opptredenen på 25 minutter flere ganger, for å fange alt som skjer under selve konserten, hvor følelsen av en virkelig konsert var målet. Og det kan jeg bekrefte at man får.

A Complete Unknown er virkelig en god musikkbiopic. En av de bedre de siste årene, hvor den føyer seg inn like bak Walk the Line og Bohemian Rhapsody.

Vinner den Oscar for beste film under utdelingen 2. mars? Jeg tror kanskje ikke det, men den er definitivt verdt å oppleve på kino.

Vurdering: 4,5/5

Kinopremiere: 21. februar