The Electric State er til tider visuelt slående, jækla moro og fengende.

Tenk deg at du får 320 millioner amerikanske dollars å lage film for. Det er 21.3 millioner sodd-bøtter på Coop’en, eller 457 leiligheter i Oslo.

Du kan altså mette store deler av Afrika, eller huse nærmere 1.000 personer i Oslo for samme pris av det Russo-brødrene har brukt på å lage The Electric State. Da bør man kanskje forvente et snev av kvalitet når den droppa på Netflix fredag 14. mars.

Og tidvis kan det også virke som det er mye god film i vente når The Electric State ruller over TVene i de tusen hjem.

For eventyractionfilmen er for all del svært underholdende og kreativ i sine uttrykk. Men dessverre svært blodfattig og kald.

Millie Bobby Brown og Chris Prat fungerer utrolig dårlig sammen. Begge virker å være der mot sin vilje. De som derimot skinner er robotene, og deres stemmeskuespillere. Her er det mye gøy, og en nerve som berger hele filmen fra å være et stort gjesp i kirka.

For historien og selve verdensbyggingen i The Electric State er interessant. Vi henger med, og jeg kjenner at jeg egentlig vil ha mye mer av selve den post-apokalyptiske verdenen Russo-brødrene maler for oss. For hvis du tenker deg om ser vi faktisk svært lite av den. Og her ligger det et stort potensial som vi heeeeelt sikkert får se i en oppfølger som jeg regner med kommer en gang i fremtiden.

The Electric State får utvilsomt en del fans for dens kreative og smarte karakterer. I tillegg er robotenes sone i filmen noe som gir klare assosiasjoner til Fallout-universrt, og tidvis også Mad Max, med sine surrealistiske og smågale kreasjoner.

Igjen – The Electric State er svært underholdende og kreativ. Men alt annet enn det visuelle og selve galskapen i robot-karakterene er dørgende kjedelig og blodfattig.

Du skjønner ganske tidlig hvor historien ender, dialogene er sloppy og de store og følelsesladde scenene fungerer mer som en mulighet for å stikke på do, enn å frembringe tårer og en klump i halsen.

Det er synd, egentlig. For det jeg har sett på nettet av illustrasjoner fra Simon Stålenhags originalverk, er mye mer dystopisk og skrekkslagent. En såkalt missed opportunity hvor man har gjort Netflix-versjonen litt mer familievennlig.

Men det er mye Russu-gull. Et godt soundtrack, morsomme skuespillere får oss til å dra på smilebåndet, og det er en del god visuell komedie inne mellom slagene.

Jeg kosa meg, og noe inne i meg håper det kommer en oppfølger som utforsker verdenen videre. Men da må det også inn en manusforfatter som tar seerne litt mer seriøst, og ikke tror en haug kreative roboter kan berge en hel film.

Vurdering: 2/5

Kan strømmes på Netflix