Når regissør Andrea Arnold (American Honey, 2016) kommer med ny film er det alltid verdt å spisse øynene.

21. mars er det endelig norsk kinopremiere på Bird fra Andrea Arnold. En mørk og stilfull opplevelse, som garantert kommer til å merkes emosjonelt.

Jeg velger her å ikke referere så alt for mye til handlingen, siden dette oppleves mer som en dyster og realistisk Alice i Eventyrland-trip gjennom et fattig kyststrøk i England.

Vi følger 12-årige Bailey (Nykiya Adams) som bor i et slags kollektiv med Bug (Barry Keoghan) og Hunter (Jason Buda) i et slaskete og skittent strøk, like utenfor en liten by i England. Hun er beintøff og forsøker å bli med i en tenårings-borgervern-gjeng, som tar loven i egne hender når det kommer til påståtte pedofile i området.

Samtidig passer hun på sine tre små søsken, som moren ikke klarer selv.

En dag møter hun en merkelig mann ved navn Bird (Franz Rogowski) som leter etter sin familie i den lille byen Bailey bor i. En fargerik karakter, som hun blir litt opphengt i, selv om hun stempler han som mistenkelig merkelig ved første møte.

Her tror jeg vi stopper. For det skjer såpass mye i løpet av handlingen, som jeg mener er selve opplevelsen i filmen.

Barry Koeghan er som vanlig en fryd å oppleve på lerretet, men også Franz Rogowski gjør en imponerende og sjarmerende tittelrolle.

Det er et skremmende virkelighetsbilde regissør Andrea Arnold maler for oss fra arbeider(løs)klassen i England, hvor prevensjon virker å være et myteomspunnet objekt, som bare overklassen og udødelige guder har råd til å bruke.

Et av de smarte fortellergrepene Arnold bruker er at de voksne nesten ikke enser, eller aldri tar unger på alvor. Baileys tre småsøsken er verdiløse skapninger, som er likeverd hunder og katter i alvoret som utspiller seg på skjermen. Samtidig som «de unge» gjør opprør med deres borgervern-aksjoner mot de voksne.

Jeg koser meg voldsomt i løpet av de to timene filmen varer. Det er absolutt ting å trekke filmen for. Et av grepene er raske «flashbacks» fra tidligere hendelser, som til dels fungerer, men det blir repetert litt for mye mot slutten.

Nykiya Adams gjør en veldig god filmdebut i rollen som Bailey, men det er naturligvis de mer meritterte Koeghan og Rogowski som stjeler showet her. Eksempelvis trodde jeg aldri jeg skulle oppleve en nedtattoert Koeghan synge Yellow av Coldplay, sammen med sine drug-kompiser og en padde…

Vurdering: 4/5

Norsk kinopremiere 21. mars