Det finnes ingen andre ord som kan beskrive Jens Stoltenberg enn Supermann.

Tommy Gulliksens dokumentar Facing War er intet annet enn et imponerende og intimt blikk inn i storpolitikkens hule. Vi må innom fiksjonen for å finne lignende eksempler, og gjerne da innom satiren, hvor Veep dukker opp som et eksempel.

For vi blir bestevenn med Stoltenberg, gjennom Gulliksens kameralinse. Han fotfølger Stoltenberg i sitt siste år som generalsekretær i NATO.

Alt fra frokost, forberedelser til pressekonferanser, bilturen til politiske møter og i møte med statsledere som avgjør skjebnen til Ukraina og verden i kampen mot Russland.

Selv om filmen åpner med en «politisk korrekt» Stoltenberg som øver seg på å svare «kjedelig» og forutsigbart til pressen, får Gulliksen adgang til tankene til Stoltenberg, som er mer enn åpen foran kameraet om sine planer, tanker og ideologier.

Intet annet enn helt unikt for oss vanlige dødelige.

Det har blitt noen dokumentarer på meg opp gjennom tiden. Og ofte sitter jeg igjen med enten en følelse av at jeg egentlig ikke lærte noe nytt, at filmskaperen har vært litt feig, eller at det er en litt ensidig fremstilling av en sak.

I Facing War får vi utelukkende Stoltenbergs vinkel og syn på ting, men dette er først og fremst et portrett av Stoltenbergs siste år som generalsekretær, samtidig som det er ett av NATOs aller viktigste år som organisasjon.

Det oppleves som en politisk thriller fra virkeligheten, som det jo også er. Det som likevel er imponerende er å observere Stoltenberg i det som må være en av de mest hektiske jobbene på planeten.

66-åringen har altså en stamina og samtidig en ro som vi andre bare kan drømme om. Her sliter jeg med å holde meg når en av ungene somler ut døra på vei til barnehagen, mens Stoltenberg balanserer stapeiser i EU som verdens hyggeligste og smarteste vert.

Han fremstilles definitivt en real life Supermann, som ingen kan måles med. Og jeg tror på det når jeg ser hvor mye Stoltenberg legger ned av arbeid.

Nå er jeg relativt interessert i verdenspolitikk. Jeg er på ingen måte noen nerd, men denne storkosa jeg meg med. En time og tre kvarter raste av gårde. Mye takket være en utrolig godt oppbygd historie, et fantastisk og «kald krig»-inspirert soundtrack fra Röyksopp med sine nordnorske synther, og Gulliksens utrolige tilgang til Stoltenbergs tanker.

Det er klart at en nesten to timer film om NATOs generalsekretær har en smal målgruppe, men jeg kan forsikre at den aldri rekker å bli kjedelig.

Skal man pirke på noe savner jeg litt tydeligere markering, teksting og guide til hvor man er i «verdensbyggingen». Selv om hovedlinjene er fra 2023-2024 skjedde ganske mye på den tiden, og mye har skjedd siden da. Selv om jeg er ganske interessert opplevde jeg det til tider litt uoversiktlig.

Vurdering: 4/5

Premiere på kino 28. mars