September 5 er helt oppe der med de aller beste journalistfilmene i verden. En intens og historisk film om helt ekte hendelser.

I sjangeren «journalistfilmer» føler jeg at jeg er ganske god. Selv har jeg jobbet innenfor bransjen i nærmere to tiår – samtidig som jeg har lekt meg på filmfronten, og etter hvert anmeldt en god del film opp gjennom årene.

Det er ikke kontroversielt å flagge «All the Presidents Men» og «Spotlight» som de soleklare favorittene. Men også premiereaktuelle «September 5» bør langt opp på listen.

I motsetning til deres forgjengere, som i stor grad handler om gravejournalistikk og avsløringer, er September 5 et «direktesendt» drama om virkelige hendelser.

Under sommer-OL i Munchen 1972 gikk nemlig palestinere inn i den olympiske landsbyen og drepte både trenere og utøvere fra Israel. En terroraksjon uten sidestykke.

Bare noen hus unna sitter sportsredaksjonen til amerikanske ABC, som raskt pusher på for å sende dette dramaet direkte, mens det utspiller seg.

I 1972 har det aldri vært snakk om å sende slike ting direkte. Og tilliten til sportsredaksjonen er heller ikke stor fra de mektige herrene som sitter i USA og får direktebildene.

September 5 er en intens og heftig opplevelse, hvor vi minutt-for-minutt følger både terroraksjonen og ikke minst de journalistiske vurderingene og etiske linjene, som blir tegnet for aller første gang gjennom ABCs dekning.

Filmen var Oscar-nominert for beste originalmanus, og har vunnet en god del priser etter dens «run» på utallige filmfestivaler.

Det mest unike med filmen er likevel ikke at det er en journalistfilm, eller at vi minutt-for-minutt følger situasjonen. Det er at vi følger den fra TV-studioet som velger hvilke bilder som skal sendes ut. Og de svette TV-journalistene som under stort press forsøker å geleide seg gjennom valgene sine med æren i behold.

Absolutt en film man bør få med seg.

Vurdering: 4,5/5

Kinopremiere 4. april