En herlig sosialrealistisk britisk film som vil få deg til å både le og gråte.

Regissør Mike Leigh er en mester i sosialrealisme. Hans rolige og overbevisende tilnærming til enkeltpersoners liv og utfordringer har fascinert publikum siden gjennombruddet med filmen Naked i 1993.

Det har helt klart vært noen «hit and misses» siden den gang, men man kan definitivt påstå at Leigh treffer med Hard Truths, som ikke bare er ekstremt aktuell, men også evner å treffe mange hjertestrenger.

Vi følger Pansy Deacon, som er en av de mest lettantennelige britiske damene vi har sett på film, siden Peter Capaldi i «In the Loop». Hun reagerer på absolutt alle, fornærmes av det minste, og synes helt klart mer synd på seg selv enn en gjeng med Manchester United-supportere som fortsatt savner tiden med Alex Fergusson.

Det hele er selvsagt et ytre skjold som hindrer henne i å innse sannheten om hennes depresjon.

Hard Truths er en fascinerende opplevelse ettersom den forandrer seg alt etter hvordan du selv har det med deg selv. Du kan velge å se på dette som en komedie – enten fordi du kjenner deg igjen eller kjenner noen som minner deg om persongalleriet. Du kan også lett se på denne som en tragedie, hvor du lar alvoret snike seg inn under huden på deg.

Dette er ikke Mike Leighs beste film, men det er absolutt en opplevelse du bør unne deg. Skuespiller Marianne Jean-Baptiste er intet annet en ekstremt imponerende i sin tolkning av hovedpersonen, hvor vi desperat leter etter lyspunkter for henne.

Vurdering: 3,5/5

Kinopremiere: 13. juni