En sommer med storfilmer går mot høst. I påvente av de neste store, er The Life of Chuck et eneste stort sukkertøy å glede seg til.

Mike Flanagan har vært i vinden de siste årene. Med TV-seriene Midnight Mass, The Fall of House Usher, The Hauting of Hill House og Bly Manor, og filmen Doctor Sleep, har interessen rundt den moderne skrekk-mesteren ikke akkurat falmet.

Det er da heller ikke unormalt at også han plukker opp et par Stephen King-prosjekter, som han nå har gjort i The Life of Chuck, Geralds Game, Doctor Sleep og Carrie (TV-serie, som kommer på et senere tidspunkt). Førstnevnte er premiereklar i Norge 29. august, hvor den allerede har gått noen måneder i USA.

The Life of Chuck er kanskje ikke akkurat den filmen man forventer når man ser navnene King og Flanagan. Men likevel er den så absolutt verdt å oppleve på det store lerretet.

For Stephen King har ikke bare laget reinspikka skrekk med demoniserte figurer og ting som sender deg hjem med mareritt. Han har også laget dramaer om livet selv. Se for eksempel på The Shawshank Redemption eller Stand by Me. The Life of Chuck er nok litt mer høytflyvende og filosofisk enn disse, men samtidig er den såpass jordnær at man blir både varm og rørt.

Vi følger læreren Marty Anderson (Chiwetel Ejiofor) som forsøker å gjøre jobben sin samtidig som verden bokstavelig talt raser sammen rundt han. I California er det jordskjelv som river staten ut i havet, i Tyskland har det dukket opp en vulkan, og i Italia er det flom. Verden går sakte, men sikkert, under.

Han holder samtidig kontakten med sin ekskjæreste, som i likhet med han, har lagt merke til en uvanlig reklamekampanje. «39 great years. Thanks, Chuck» med bilde av en mann bak en kontorpult. Den mannen (Tom Hiddleston) møter vi mot slutten av første akt (totalt tre akter) på sitt dødsleie.

Historien er altså fortalt i motsatt rekkefølge, hvor vi etter hvert får avslørt hvorfor verden går under.

The Life of Chuck er en forbanna fin film om hvordan man må nyte hvert øyeblikk, stoppe opp og bare ta sjanser. For man vet aldri når det kan være for sent.

Med sine dystre og (litt) skremmende virkemidler, virker Mike Flanagan som den perfekte regissøren til å tolke Stephen King i flere år fremover. For det er strengt tatt ganske mange historier som enda ikke har blitt adaptert til film. Og det er også gjort en del forsøk på enkelthistorier som kanskje kunne blitt laget på nytt. Rett og slett fordi kvaliteten ikke er god nok.

Her er både cinematografien, musikken, skuespillet og det aller meste på plass. Særlig Benjamin Pajak, som spiller Chuck som 11-åring imponerer veldig. Ellers er det verdt å nevne at også Mark Hamill spiller en viktig rolle i filmen, som Chucks bestefar.

Det eneste store ankepunktet jeg har er at det merkes at de drøyt to timene i kinosalen er basert på en novelle, og ikke en lengre bok. Det skjer egentlig ikke så veldig mye, og en god del av filmen kunne vært kutta ned.

Eksempelvis skjønner man underveis hvor vi skal, og «avsløringen/twisten» er forutsigbar og ikke godt nok forvaltet i filmen til at det fungerer optimalt.

Likevel er The Life of Chuck en svært fornøyelig opplevelse, som jeg unner de fleste å oppleve. Jeg ble så varm og god at jeg umiddelbart fikk lyst å se den igjen.

Vurdering: 4/5

Norgespremiere: 29. august