The Long Walk er en spasertur gjennom all verdens klisjeer, før den til slutt lander trygt med begge beina som en helt okei film.

Jeg må si jeg hadde gleda meg til The Long Walk. De første reaksjonene online var positive. Mark Hamils kule stemme og karakter virka uovervinnelig god. Og en ny Stephen King-adapsjon sier vi vel aldri nei til.

Dessverre er det både potensialet og viljen som det skorter litt på når vi endelig får oppleve den på kino.

The Long Walk er historien om et USA som er betydelig svekket økonomisk etter «en eller annen krig» (nevnes ikke – men kanskje borgerkrig?). For å booste moralen til befolkningen arrangeres det årlig «The Long Walk», hvor en person fra hver stat deltar i en mars, hvor siste person som holder ut vinner.

Her medfølger det selvsagt et sett med regler, som skal hindre loopholes, som for eksempel at du må til en hver tid holde tempoet over fem km/t, og du kan ikke gå av veien… osv osv osv…

Hvis du bryter en av reglene blir du henretta på stedet.

Så man kan si at det er en slags Hunger Games (bare at novella ble skrevet før Hunger Games ble skrevet da… så… ingen plagiat-fare her).

Premisset er enkelt – men hvordan skal man så lage en god film ut av dette? Jo. Man må fargelegge med gode bilder, et ødelagt og øde USA og karakterer man både bryr seg om, og heier på.

Klarer filmskaper Francis Lawrence, som jo står bak akkurat Hunger Games-filmene, dette?

Njaaaaaa?

Filmen er nydelig skutt, den har et herlig lydbilde og soundtrack, og enkelte karakterer er interessante. Men det er dessverre et rollegalleri som er tatt ut av de fleste klisjehyller i Hollywood.

Og dette irriterer meg veldig. For potensialet for at dette skal bli en enormt bra film er faktisk til stedet.

Lawrence er også innom et enormt spenn av tematikk her. Alt fra urbefolkning, til det moderne USA vi kjenner i dag. Samtidig som «the band of brothers»-tematikken med samhold i ekstreme situasjoner, sender assosiasjoner til en krigssituasjon – selv om det «bare» er femti gutter som er på en ekstrem søndagstur.

Filmen er også i lengste laget. Denne nye malen om at «alt» skal være to timer, er ikke levedyktig. Og i likhet med The Lost Bus, er også The Long Walk en halvtime for lang.

Likevel er det verdt å få med seg denne.

Vurdering 3/5

Norgespremiere på kino 3. oktober