Verdens morsomste film er tilbake – da kan det være smart å være gubbete.

Det er umulig å ikke ha et forhold til Spinal Tap. Filmen som kom ut for over 40 år siden har kanskje, om ikke desidert, det største kult-stempelet innenfor filmverdenen.

Regissør Rob Reiner lagde da en mockumentary som slo så godt an at du mest sannsynlig bruker uttrykk i dag, som du kanskje ikke visste stammet fra originalfilmen.

Musikkbransjen ble tatt på kornet av det fiktive britiske bandet Spinal Tap. Det ble slengt ut referanser til rockere, til teknikere, til managere, til hotellresepsjonister og konsertarrangører. Den traff på absolutt alt.

Og vi lo fra start til slutt.

Selv den dag i dag – 40 år etter – ler jeg styggmye når jeg velger å ta et gjensyn med gutta i Spinal Tap.

Det var klart at jubelen sto i taket når det for noen år siden ble bekrefta at oppfølgeren var i startgropa. Jeg sendte beskjed til fire av mine nærmeste film- og musikknerds – og der fikk jeg forventningsfulle utropstegn i retur på sekundet.

Men så er det den evige diskusjonen da. Hva kan man egentlig forvente etter så lang tid?

Det er som å skulle se sine 80-talls musikkidoler rulle inn med rullator på scenen i 2025. Er det verdt det?

Spinal Tap 2: The End Continues bærer dessverre preg av at gutta er gamle. Og den gamle humoren egentlig ikke klarer å engasjere i dag.

Den har definitivt sine øyeblikk, men den kvasse satiren har verken kruttsalve eller noe nedslag. Det finnes ingen nerve i filmen, og vitsene er så simple og svake at man heller bør oppsøke en konsert med et gammelt band og heller flire av at de ikke klarer å holde tempoet lengre.

Men heldigvis er det koselig å henge med gutta igjen. Christopher Gues, som spiller Nigel (du vet – han som skrur forsterkeren opp til 11), er fortsatt en interessant karakter – som i denne filmen opplever enda mer motbør fra frontmannen David.

Det er også rom for celebre biroller i blant annet Paul McCartney og Elton John, som dessverre filmen lener seg litt for mye på. Dette ender opp som de mest dølleste øyeblikkene i filmen – og jeg trodde helt ærlig jeg aldri skulle mene at nå har vi fått nok scener med McCartney. Men den scenen er ulidelig kjedelig…

Oppfølgeren til Spinal Tap visste vi jo aldri kom til å leve opp til originalen. Det tror jeg absolutt alle kan være enige i. Men at den skulle falle så hardt som denne, tror jeg kanskje ingen heller hadde trodd.

Men jeg sier det igjen; det er kult å tilbringe halvannen time med godgutta, som virkelig forsøker på å gjøre dette morsomt. For man blir absolutt underholdt, men spesielt morsomt er det ikke.

Hvis du skal se denne – gå inn med lave forventninger og kos deg.

Vurdering: 2/5

Ukjent norgespremiere – vises på enkelte cinematek i første omgang