28 Years Later the Bone Temple er sjokkerende god på veldig mange måter.

Vi har kommet til fjerde installasjon i «28»-serien. Den første (28 Days Later) står som en påle. 28 Weeks Later er lett å glemme. Men så kom Alex Garland og Danny Boyle med 28 Years Later i fjor.

En strålende film som enkelt havna på manges topplister over de beste filmene fra 2025.

Hva nå? Kunne den direkte oppfølgeren fra fjorårets suksess imponere like mye? Hva skulle Jimmy (Jack O’Connor) tilføre med sin sprøyte gale gjeng?

Og hvor ekstremt kunne strikken til Ian Kelson (Ralph Fiennes) strekkes etter å ha imponert alle i forrige film?

Svaret til filmskaperne var å hente inn regissør Nia DaCosta. En filmskaper som åpenbart bare klemmer ned gasspedalen og utfordrer oss med ubehag, sjokkeffekter og vurderer aldri å bevege foten mot bremsen.

For 28 Years Later the Bone Temple er jaggu meg utfordrende.

Vi fortsetter der vi slapp. Vesle Spike (Alfie Williams) har møtt Jimmys gjeng og blir nå tatt opp i klanen. Men her må han gradvis velge å være med på en satanisk signingsferd gjennom helvete på jord, eller rømme og klare seg helt alene i et landskap mot adrenalinpumpa zombier.

Samtidig følger vi Ian Kelsons nyoppretta bånd med zombien Samson, som utvikler seg til et morfineventyr av utfordringer.

Det er få lyspunkter å spore i den to timer lange filmen, som virkelig utforsker hvor mye galematias som bor i oss mennesker om vi ikke har orden og system rundt oss. Dette kommer veldig godt frem, når vi innser at enkelte mennesker ofte kan være en større og mer grusom fiende enn blodtørstige zombier.

I tillegg velger manusforfatter Garland å utforske 28-verdenen mer enn vi har sett tidligere. Her får vi svar på spørsmål vi ikke visste vi hadde, og åpenbaringer vi ikke visste var mulig.

Jack O’Connor og Ralph Fiennes suger til seg all oppmerksomhet som magneter i alle scenene de er med i. Her snakker vi muligens deres aller beste opptredener til dags dato – med stor fare for å bli historieløs, selvsagt…

Bildene er skremmende gode, lyden er sjokkerende og brutalt god, og det teatralske og lekne er ivaretatt i større grad i denne filmen, enn forløperne. Noe som står i stil med menneskene som blir galere og galere i en verden som virker helt fortapt og uten håp.

Skrekkfilmen spiller ikke helt på de samme virkemidlene og tempoet fra forgjengeren, og virker som et salig løft for hele franchisen.

For å sitere Ian Kelson «Let’s turn this up to 11», som er en sabla god replikk som oppsummerer hele filmen.

Og det er virkelig det denne filmen er. Mer av absolutt alt du ikke visste du trengte i et bekmørkt univers.

Vurdering: 5/5

Norgespremiere: 16. januar