Sirat er ikke hypet opp internasjonalt uten grunn. Dette er filmen du vil se på kino.

Wow. Hvor skal man begynne? Dette er den internasjonale kinofilmen du skal ha med deg i år.

Nå er vi bare i februar, men jeg er sikker på at denne kommer til å havne høyt på listene til flere når kinoåret skal rundes av i 2026.

Vi følger en far og en sønn som er på leiting etter sin datter og søster i et raveparty midt i den marokkanske ørkenen.

Blant rave-nomadene hiver de seg med fem sjeler som er på vei videre gjennom ørkenen til en større fest – i søken etter sitt familiemedlem.

De er vel egentlig ikke direkte inviterte i starten, men kulturforskjeller og verdier skal sakte brytes ned gjennom deres ørkenvandring i tre kjøretøy.

Mer er det vanskelig å si om Sirat uten å avsløre for mye. For «what the fuck»-momentene kommer på løpende bånd i en meget uforutsigbar historie.

Bakteppet er krig. La det ikke være noen som helst tvil om det.

Under det første ravet blir «festivalgjengerne» evakuert/jaget/forvist fra plassen de er på av soldater. På bilradioen hører vi stadig om en eller annen krig. Og konvoier med militærkjøretøy gjør at følget velger å ta omveier.

Igjen – uten å avsløre for mye – er vel de fleste store valg og konsekvenser i handlingen et resultat av krigføringen som herjer som et bakteppe i filmen.

Her er den endeløse og håpløse ørkenen en strålende metafor på menneskets krigføring gjennom historien, som virker nettopp endeløs og håpløs.

Herregud så jeg storkosa meg med denne perlen av en film. Vi vet fra før at ørken er fabelaktige naturlige kulisser, som vi har sett tidligere gjennom Lawrence of Arabia, Mad Max og Dune. Også Sirat får oss til å måpe med de virkelig store og dramatiske bildene som skildrer det brutale landskapet.

Samtlige karakterer får mye å spille på etter hvert, og takket være dem rekker det aldri å bli kjedelig gjennom ørkenen.

Det er også vanskelig å komme unna soundtracket og skildringen av rave-miljøet, som er vanvittig godt portrettert. Jeg har, i likhet med faren i filmen, aldri skjønt fascinasjonen av rave-kulturen, men jeg blir absolutt revet med og klarer å drømme meg bort i takt med de vakre bildene, de strålende prestasjonene og musikken i filmen.

Sirat er en film du trenger både kino-lerret og -anlegg for å oppleve. Og det er på ingen måte overraskende at filmen er nominert for to Oscar-statuetter for både Beste utenlandske film og Beste lyd.

Her er det bare å stålsette seg for en kino-opplevelse som kommer til å sitte i kroppen lenge. For dette er en helt rå opplevelse.

Vurdering: 4,5/5

Kinopremiere: 6. februar