Det er langt mellom filmene som virkelig treffer deg. Når en film makter å treffe deg både i følelsesregisteret, i lattermusklene og du føler deg oppriktig opplyst, er det bare å hylle.

I Swear er en slik film.

For hvor mye vet du egentlig om tourettes? Joda. Jeg visste jo litt før jeg så filmen. Det er en tics hvor en person roper ut et eller flere ord litt høyt – og gjerne litt upassende.

Men hvordan er det å leve med det? Hvordan forholder andre seg til det? Når ble det sosialt akseptert? Når kan man få det? Finnes det en kur?

Robert Aramayo (Elrond i The Rings of Power og unge Ned Stark i Game of Thrones) vant i helga en Bafta for hans rolletolkning av tourettesrammede John Davidson. Dette var altså samme utdeling som har fått stor medieomtale på grunn av at Davidson hadde et utbrudd mens to av rolleinnehaverne i filmen Sinners var på scenen – som igjen har skapt debatt.

Jeg tenker ganske enkelt at om alle som hev seg inn i denne debatten hadde sett denne filmen – så hadde dette ikke vært en debatt. La det være siste ordet i denne diskusjonen…

Filmen er basert på livet til John Davidson, som i tenårene utvikler tourettes. Den sjarmerende og talentfulle Davidson blir plutselig fryst ut av både venner, familie og alle han støter på, fordi de rett og slett ikke forstår sykdommen. Mange tror til og med at det er et rop om oppmerksomhet, og ikke en lidelse.

Det er regelrett en lidelse å se konsekvensene og følgene til den stakkars tenåringsgutten. Filmen gjør også flere hopp i tid for å vise hvordan det går med Davidson, hvor skuespilleren Aramayo overtar for unge Scott Ellis Watson. Sistnevnte gjør også en fremfragende jobb i hans spillefilmdebut, og er med på å forsterke og støtte opp om Aramayos jobb videre i filmen.

I Swear er en herlig opplevelse. Jeg føler ofte det er den ultimate klisjeen å omtale en film som «viktig» og «modig». Men i dette tilfellet er det på sin plass å kalle filmen for «viktig». Selv om dette «bare» handler om tourettes, er det enkelt å dra paraleller til andre sykdommer, lidelser eller forskjeller vi mennesker er raske til å peke ut.

Genialiteten i filmen er balansen mellom det tragiske og det komiske. For jeg lo ekstremt mye, samtidig som jeg var på gråten minst like mange ganger. Dette er en tragisk feelgood, hvor det heldigvis til slutt ender veldig godt.

Vurdering 4,5/5

Norgespremiere: 6. mars