Et uglamorøst, upretensiøst og brutalt portrett av virkeligheten.

I en tid hvor vi ikke trenger å skrolle langt for å lete etter suksesshistorier fra Norge…

Jeg mener – hvor mange gull vant egentlig Klæbo under OL? Hvor langt kom egentlig Glimt i Champions League? Hvor mange Oscar ble egentlig Affeksjonsverdi nominert til? Og har Norge egentlig allerede spilt seg videre i gruppespillet i VM, som ikke starter før i sommer?

…så er det utrolig fint at alle vi nede på gulvet også får se på noen som vi kan identifisere oss med.

De som ikke lyktes 100% med alle drømmene.

Memories from a Dream er den filmen.

Filmen om det lokale bandet som plutselig står i et studio i USA sammen med en av verdens beste produsenter. En produsent som virkelig vil satse på dem… så krasjer det.

Filmskaper Carl Christian Lein Størmer fikk for noen år siden vite at tromsøbandet Hangface sine egne videoopptak fra deres amerikaeventyr lå å råtnet på rot på et eller annet lager i USA.

Og vi som kjenner han «CC» godt nok – vet at dette kom det til å bli en film av. Og heldigvis ble det sånn.

Memories from a Dream er en herlig liten sak, hvor vi får se «the rise and fall»-storyen til det meget lovende bandet Hangface.

Hvis du leser dette i 2025, og er født etter 1995. Ta det med ro. Det er egentlig ingen grunn til at du skal ha hørt om bandet.

For spoiler: det går ikke bra.

Men selv om sluttsummen for eventyret lyste blodrødt lenge før skuta sank, så er dette egentlig en sabla fin historie. Løst på en utrolig fin måte gjennom musikk, fine øyeblikk og en god teft for både klipping og god fortellerteknikk.

Den går fra scener hvor man er med på eventyret med lettkledde damer og alkohol, til scener som rører deg langt inn i hjerterota.

Og det er ganske imponerende, med tanke på at ekstremt store deler av filmen består av gamle opptak fra starten av 2000-tallet.

For klippejobben CC har gjort her er intet annet enn søkkimponerende. Jeg har selv klipt gamle opptak, og jeg ser at her snakker vi ukes- og månedsvis, for ikke snakke om år med klipping, for å få dette til å i det hele tatt bli interessant nok.

Og det er det.

Vi henger med fra første trommeslag til siste teppefall.

En av de mer interessante valgene er at de nye opptakene, som er gjort av regissøren selv, ikke kommer før mot slutten. Her kunne man veldig enkelt ha tenkt mer tradisjonelt og fått refleksjoner, større kontraster og et mer konvensjonelt uttrykk gjennom filmen.

Men CC tvinger seg selv, og oss, til å oppleve historien kronologisk – slik historien utspant seg.

Et ekstremt modig og tungvint valg – for han som klipper. Men spennende og helt riktig for oss som seere.

Jeg er hylende inhabil i vurderingen av denne filmen, ettersom mitt siste møte med han CC var over en pina colada på byen i Tromsø. Og at jeg snapper eller melder minst en av dem vi møter på skjermen minst en gang i uka.

Og kanskje også derfor ble dette en vanvittig sterk film for meg. Ikke bare for at jeg kjenner dem, men også fordi det er en lett relaterbar historie om hvordan 99,999 prosent av alle virkelig store barndomsdrømmer ikke går i oppfyllelse.

Bare 11 kan spille når Bodø/Glimt møter opp i Champions League. Bare en kan vinne OL-gull for Norge på femmila. Det ender ofte opp med «bare» en Oscar på Joachim Trier – og Norge har enda ikke spilt en eneste kamp i VM.

Det er disse som skaper drømmene.

Hangface er de som drømte, som feilet, men som reiste seg igjen og står rakrygga bak forsøket. Slik at du igjen kan se at en gjeng med sjarmerende nordlendinger kan lage spor, selv om det ikke ble akkurat det de hadde tenkt.

Vurdering: Solid 4/5

Spredte visningstidspunkt ved festivaler, cinemateker og utvalgte visningssteder over det ganske land. Stay tuned.