Noen filmer er noe annet enn en film. Og dette var tiårets «wtf»-øyeblikk – med positivt fortegn.

Gjenfødelse er vel strengt tatt på ingen måter en standard film.

Den er mer et reinspikka og perfekt kunstprosjekt, som en eneste stor hyllest til klassisk filmhistorie.

Vi snakker et 20 minutter langdrygt anslag, og en haaaaug med referanser til alt fra Nosferatu, Dr Caligaris kabinett, Peeping Tom og egentlig det aller, aller meste man har vært borti opp gjennom tiden.

Det er ikke alt som gir mening, men en ting er helt krystallklart etter to og en halv time med presisjonsarbeid fra filmskaperne:

Fy fillern for en visuell nytelse dette er.

For det er jo det det er. Det er pornofilmen til både Wes Anderson og Christopher Nolan i praktiske og visuelle virkemidler innenfor kameraføring og uttrykk.

Det lekes, imponeres og sjokkeres i hva som er mulig å formidle av både stemning og mulighetsrom gjennom imponerende kulisser og nevnte kameraføringer.

Det er som om man glemmer den futuristiske og dystopiske handlingen, som blir mer som et bakteppe i filmen.

For her er det bare å nyte hvert forbanna bilde som kastes mot deg i forskjellige vinkler, aspect ratio og halsbrekkende forsøk på å være annerledes.

Jeg gikk ganske uforberedt inn i denne opplevelsen av en film. Og jeg satt spikra til jeg plutselig skjønte det var over.

Et MUST for oss som elsker film. Og som kanskje liker mer rare, sære og ikoniske filmer.

Vi som setter pris på unike filmskapere som både hyller og skaper egne veier å fortelle noe på.

Er du en som liker helt «vanlig» film, og hater å bli utfordra? Hold deg LANGT unna denne.

Vurdering: 4/5

Norgespremiere: 10. april