Du skal være forbanna kjip for ikke å bli sjarmert av denne hjertevarme, kreative og knalltøffe filmen, som viser talenter vi må se opp for i fremtiden.

Filmregissørdebutant Charlotte Regan har laget en helt nydelig film om sorg og tilgivelse. Og hvordan det er å tvinges til å stole på noen som ønsker å komme tettere på deg. Alt fra farger, kameravinkler, lydbilde, tempo og ikke minst skuespillerprestasjoner minner om en litt tidlig Wes Anderson-stil. Noe som ikke kan tolkes annerledes enn med et stort positivt fortegn.

Scrapper er en forbaska god film, som kommer til å gå hjem hos de aller fleste. Enten du er tenåring, student, småbarnsforelder eller godt voksen.

Historien spinner rundt 12-årige Georgie (Lola Campbell), som bor alene i leiligheten hun og sin nylige avdøde mor bodde i. Hun er fast bestemt på å klare seg selv, uten at noen andre enn sin beste venn Ali, vet at hun bor der helt alene.

Men plutselig en dag dukker hennes unge far (Harris Dickinson) opp, og utfordringen står i kø for begge to, som ikke akkurat er uten bagasje.

Scrapper, som er både skrevet og regissert av Regan, leker med både tempo, morsomme virkemidler, og virker til dels sjangeroverskridende i dens lekenhet med klippeteknikker og visuelle effekter. For eksempel er alle edderkoppene i leiligheten fredet, har sin egen personlighet og egne stemmer. Dette illustrert ved små snakkebobler i god gammel Nintendo-stil.

Samtidig er ikke filmen for høytflyvende og i kategorien Scott Pilgrim vs. the World. Regan tar seg god tid, og lar oss seere dvele ved enkelte scener, som er verdig manuset og karakterene.

For Georgie sliter med tapet av moren. Og selv om edderkoppene, hennes daglige sykkelbrekk og hennes andre prosjekter gir henne «fri» fra tingenes tilstad, tvinges hun til å konfrontere dem i noen helt nydelige scener.

Det er vanskelig å snakke om denne filmen uten å nevne både Harris Dickinson og Lola Campbell, som skinner både alene og sammen på lerretet. Særlig Campbell, som gjør sin spillefilmdebut i denne filmen. Måten hun sjarmerer alle i senk på med hennes engelske street-rebelskhet og humor kan minne om en ung Natalie Portman i Leon.

Dickinson har heller ikke lang fartstid i spillefilmer, men vi så han sist i Ruben Östlunds Triangle of Sadness, hvor han spilte modell. I Scrapper gjør han en veldig god tolkning av hvordan det er å møte opp til sitt barn 12 år senere, med knusende ro, respekt, fortvilelse – alt på en gang, men uten å falle inn i klisjeene vi har sett på film hundre ganger tidligere.

Scrapper hadde premiere i fjor, har siden da høstet priser og nominasjoner på prestisjetunge festivaler som BAFTA, European Film Awards, British Independent Film Awards, Sundance Film Festival og Stockholm Film Festival. Og endelig kan også vi her i Norge nyte den herlige regidebuten til Charlotte Regan, som jeg spår vi kommer til å se mer av i fremtiden.

En herlig sjarmbombe av en film, som du kommer til å huske lenge.

Vurdering: 4,5/5

Norgespremiere 15. mars