Fytti, dette var rått! 2024-versjonen av Road House er en herlig nordvestkuling av en actionfilm som ikke slutter å være fet før rulleteksen minner oss på at dette var herlig hjernedødt.

For oss som husker originalen med Patrick Swayze fra 1989 (ligger også på Prime Video) husker vi at filmen bestod av harde slag, halsbrekkende slåsskampstunts og lettkledde kvinnfolk. Til stor glede for de som setter pris på sånt. Patrick Swayze kan også omtales som et såkalt eye candy, men meningsløs nakenhet og gladvold dominerte vel 1989-versjonen så til de grader.

Nu vel. I 2024 er Jake Gyllenhaal byttet ut med Swayze, men bærer fortsatt navnet Dalton. Vår helt er en verdenskjent UFC-bokser, som er beryktet med negativt fortegn etter en dramatisk hendelse. Vi møter han på et lugubert sted hvor han tjener penger på å banke gørra ut av andre tøffinger.

Ut av intet dukker Frankie (Jessica Williams) opp. Hun eier en bar i Florida Keys, som er plaget av et urokkelig bråkmakerklientell. De skaper trøbbel for eieren, og hun trenger en utkaster. Så hvorfor ikke Dalton?

Han tar jobben, men det viser seg raskt at det ikke bare er vanlige lokale bråkmakere som er problemet på utestedet The Road House. Dette blir fort en historie om kriminalitet, korrupsjon og intriger.

Og selvsagt tonnevis med knyttnever, knuste flasker og flyvende menneskekropper.

Road House er ufattelig herlig. Du kan argumentere at historien er tynn, dialogene er slappe og at du skjønner hvor historien går fra første sekund. Men det er jo ikke derfor du velger å skru på Road House.

Det er som å dra på en Guns’N Roses-konsert for å høre utelukkende på de nye låtene.

Og heldigvis er slåsscenene i Road House utrolig gode. Personlig har jeg aldri vært noen stor fan av filmer som bruker tid på at folk dæljer løs på hverandre. Jeg syns fort det blir kjedelig.

Men actionscenene i Road House er velkoreografert, spennende og originale. Hver scene slår hardt fra seg, og representerer en utvikling i enten historie eller karakter. Det er rett og slett en høykvalitets actionfilm som underholder fra start til slutt, med kule skuespillere og masse nikk og henvisninger til originalen – på sin helt egen måte.

Handlinger er flyttet til det alltid interessante miljøet i Syd-Florida, humoren sitter bedre enn i originalen, og filmen tar seg såpass uhøytidelig at balansen mellom underholdning og alvor danser perfekt på en knivsegg. I tillegg er meningsløs kvinnelig nakenhet byttet ut med humor og et forsøk på en mørk og alvorstynget fortid. Og det gjør egentlig ingenting.

Jake Gyllenhall er ikke alt for interessant som Dalton, men filmen introduserer den villeste og kuleste britiske skurken siden Vinnie Jones la fotballskoa på hylla og heiv seg inn i filmbransjen som et psykotisk og usikkert element for livredde kinogjengere. Nemlig den kjente MMA-fighteren Conor McGregor. Han er skrekkelig skremmende, morsom og sjarmerende på samme tid.

Jeg er sikker på at veldig, veldig mange kommer til å storkose seg med Road House. Og jeg stusser litt på hvorfor den ikke får en kinopremiere. For dette er en skikkelig popkorn-film som folk hadde flokket til salene for å oppleve i stort format. Så her er det bare å finne frem mikropopkornet og benkende godt nedi sin egen sofa.

For Road House er en actiontriumf som virkelig slår fra seg.

Vurdering: 3,5/5

Premiere på Prime Video 21. mars