The Legend of Ochi er en sjarmbombe av en eventyrfilm som legger seg i samme båt som tidløse klassikere.

Produksjonsselskapet A24 har definitivt lagd en del ikoniske filmer i løpet av de siste årene. The Legend of Ochi kommer nok til å stå seg som «the odd one out». Og det sier ganske mye.

Her snakker vi ungdomseventyrfilm i 80-tallsstil som får deg til å drømme tilbake til Neverending Story, The Goonies og The Dark Crystal. Jeg tror kanskje ikke The Legend of Ochi kommer til å få en like stor kultstatus som sitt ettermæle, men den har definitivt et større hjerte og flere lag enn de nevnte klassikerne.

For regidebutant og manusforfatter Isaiah Saxon vil veldig mye på under halvannen time. Det er mange følelser, lag, forhold, metaforer, karakterer og en mytologisk fantasiverden som skal sette seg hos publikum. Kanskje litt for mye.

For det brukes litt for effektiv historiefortelling underveis, og det går utover de store følelsene og relasjonen vår til hovedkarakterene. Det er ikke ofte jeg sier det, men jeg skulle ønske filmen var 15 minutter lengre for å gi oss bedre tid til den eventyrlige reisen.

La oss få unna denne eventyrlige handlingen. Tenåringsjenta Yuri lever sammen med sin far og adoptivbror på den fiktive øya Carpathia. En øy langt nord hvor landbruksbefolkningen i all tid har vært plaget av skumle apelignende skapninger om natta, kalt Ochier.

Faren til Yuri er en gammel kriger som har satt ungdommen i arbeid for å jakte Ochiene, og er dermed deres general og læremester i krigføringen.

En kveld kommer Yuri over en skadd Ochi-unge, som hun velger å hjelpe. Hennes trøblete forhold til faren, og sitt savn etter hennes savnede mor, bidrar til rebelskheten. Og dermed setter den utenkelige duoen ut på tur i skogen for å finne ochiens familie.

I likhet med eventyrfilmene fra 80-tallet blir også dette en slags roadmovie i eventyrland, hvor både handlingen og filmens verden stadig utvikler seg. Derfor trenger man ikke si så mye mer om handlingen.

Men vi må snakke om produksjonen. Vi snakker en meget leken og slående vakker natur, som er fordreid i et slags barnslig Instagram-filtrert Theodor Kittelsen-maleri. Filmen skal også ha brukt «matte painting» i bakgrunnen for å forlenge kulissene. Du får virkelig den suggererende eventyrfølensen av å være sammen med Yuri og ochien inne i skogen.

Filmen nøyer seg riktignok med de skumle ochiene. Resten av verdenen vi presenteres for i filmen er ganske naturtro med vår virkelighet. Og selv om filmen er skutt i hovedsak i rumenske skoger, er det lett å se for seg denne handlingen i norske omgivelser med både snø, fjell og landsbygd.

En annen imponerende detalj er at filmen i stor grad lener seg på dukker. Igjen i samme åndedrag som Dark Crystal og Neverending Story.

I en tid hvor Marvel-kverna og andre Holmywood-filmer virker å lage dårligere og dårligere digitale effekter, er det en stormvind av et friskt pust å se ochiene, som ifølge produksjonen skal være 100% «ekte» dukker.

Og det merkes. Isaiah Saxon klarer virkelig å skape liv i Ochiene, som er helt avgjørende for at denne filmen fungerer.

Kombinasjonen av disse praktiske effektene, en god historie og mytologiske elementer gjør at denne filmen lander godt på begge beina.

Som nevnt har den litt å gå på med tanke på prioriteringer hvor den gaper over vel mye på kort tid. Det går også ut over de interessante karakterene jeg skulle ønske jeg kjente bedre. For eksempel adoptivbroren Petro (Finn Wolfhard), som ikke gjør stort ut av seg.

Derimot skinner både Willem Dafoe, som en desperat far og smågal småsoldatgeneral, og hovedrolleinnehaver Helena Zengel. Dafoe får lekt seg mest mest sin karakter, mens Zengel virkelig får kjørt seg i en brutal natur, hvor forholdet hennes med den lille ochien blir avgjørende for hennes fortsettelse på ferden.

Jeg skulle ønske flere lagde filmer som The Legend of Ochi. De praktiske effektene, fantasien, verdensbyggingen og dens fantastiske throwback til en svunnen filmtid er slående god. Den sparer kanskje litt på kruttet med tanke på både vold og spenning, noe som garantert er gjort for å komme unna med en lavere aldersgrense. Men filmen lider ikke stort av dette, selv om jeg personlig skulle ønske filmen turte litt mer – særlig med tanke på spenning.

Denne får en stor tommel opp fra meg. Og jeg håper den engasjerer ungdommen vel så mye som den kommer til å sjarmere de voksne.

Vurdering: 4/5

Norgespremiere: 9. mai