The Odyssey er så mektig at de greske gudene sperrer opp øynene.

Det er alltid spesielt når Christopher Nolan slipper ny film. Alle flokker til kinoene for å se hans nyeste tilskudd på størst mulig lerret.

Også denne gangen er det god grunn til akkurat det.

Igjen er det regissørens navn, og ikke Matt Damon, Tom Holland, Zendaya, Anne Hathaway, Travis Scott(!), Robert Pattinson, Charlize Theron, Jon Bernthal, Mia Goth, Elliot Page, Himesh Patel og John Leguizamo, som trekker oss inn i kinomørket.

En line-up som automatisk burde fått folk til å strømme til salene, men det er Nolan-navnet – og lovnaden med at dette blir nok en mektig kino-opplevelse.

Han godeste Nolan har på ingen måte gjort det enkelt for seg selv. Homers Odyssee er ofte omtalt som en av de viktigste verkene i vestlig litterær historie.

Det har vært utallige forsøk opp gjennom filmhistorien, men ingen i nærheten av det Nolan får til i The Odyssey.

Vi skal til antikkens Hellas, hvor vi tar opp tråden etter at vår helt Odyssevs (Matt Damon) har fulgt Agenemnon i krig og felt Troja.

Odyssevs blir omtalt som en helt og en unik strateg, men på hans lange reise hjem hjemsøkes han av traumer fra det årelange slaget, hvor han har mistet sitt moralske kompass.

På veien hjemover blir hans kompani av krigere satt på en rekke prøvelser, som gjør at turen tilbake blir av det lengre slaget.

Hjemme i Ithaka, hvor Odyssevs er konge, har kona venta i 20 år på hans hjemkomst. Sønnen er blitt voksen, og et dusin friere står hver kveld klare for å gifte seg med henne.

Siden ingen har hørt fra vår helt, begynner det virkelig å haste.

Christopher Nolan er selvsagt lik seg selv når han lager film. Vi får en oppstykka historie med flere tidslinjer, hvor vi hopper frem og tilbake – uten å miste oversikten eller interessen.

For Nolan er en mester i å plante interessante detaljer og holde viktige opplysninger skjult, for å holde spenningen og drivet i historien.

Hans varemerke ved å ikke bruke digitale spesialeffekter er også noe som gjør filmen enda mer heftig, og ikke minst bidrar til at handlingen føles mer krevende for våre helter.

Du kan med det blotte øyet se at skuespillerne faktisk er ute på en båt fra antikken midt ute på havet, og ikke inne i et plaskebasseng i et studio i Hollywood med en green screen bak seg.

Det er klart det gjør noe med opplevelsen for skuespillerne, som også blir mer troverdige.

The Odyssey er egentlig en ekstremt dyr og nærmest perfekt roadmovie i antikken. Odyssevs band of misfits møter ekstremt mange karakterer og utfordringer som tynner ut stallen underveis.

Samtidig følger vi kona Penelopias (Anne Hathaway) og sønnen Telemakhos (Tom Holland) som aldri helt gir opp håpet på å finne sin konge, ektemann og far.

The Odyssey er ikke Christopher Nolans beste film. Men den er så langt årets beste film.

Jeg spår at den vil få et litt splitta publikum hvor noen synes ting går litt vel sakte, at det er litt for raske løsninger på enkelte situasjoner, og at fabelfortellingene fra antikkens Hellas rett og slett er litt «teit».

Vi snakker jo faktisk om en fem meter høy cyclops, ei heks, en magisk malstrøm, et dødsrike, og ei forheksa øy hvor du ikke må spise kyrne på enga.

Alt tilsynelatende iscenesatt av gudene Zevs, Poseidon og Hades.

Det er som om vi skulle laga en viningfilm hvor vi blander inn alt av midgardsorm, fenrisulv og alt annet våre forfedre trodde på.

Kjøper du premisset – eller bare setter pris på ekstremt godt håndverk- så kommer du til å kose deg.

Jeg opplevde å bli sugd rett inn i antikken og klarte ikke se på annet enn Hoyte van Hoytemas nydelige bilder, Ludwig Göranssons nydelige musikk og Nolans stødige regihånd.

Filmen er kanskje litt vel dvelende og ubalansert i tempo, men når høydepunktene kommer er det bare å holde seg fast.

Vurdering 4,5/5

Premiere 17. juli